Peer Gynt er kanskje det av Ibsens stykker som er vanskeligst å sette opp i utlandet, men David Hares skotske nytolkning gjør tittelkarakterens selvopptatthet brennaktuell

Ibsen settes opp som aldri før i London, i stadige nye former og variasjoner. Bare det siste året har det vært et forsøk på å skape #metoo-debatt i Vildanden, en tospråklig oppsetning av Fruen fra Havet undertegnet Kåre Conradi og The Norwegian Ibsen Company, og en strålende aktuell versjon av Rosmersholm. Denne sommeren var det så klart for Peer Gynt, eller Peter Gynt som stykket nå heter i dramatikeren David Hares frie adapsjon. Hare har tidligere hatt suksess med sin versjon av Byggmester Solness med Ralph Fiennes i hovedrollen, men han lykkes desto mer med Peter Gynt, som er blitt en både morsom og ettertenksom forestilling regissert av Jonathan Kent ved National Theatre i London.

Og aldri har vel Peer Gynt vært mer aktuell enn nå, i kjølvannet av de siste årenes diskusjon rundt mannlig uansvarlighet og overfladisk individualisme. Teaterprogrammet forklarer at stykket er skrevet «av David Hare, etter Henrik Ibsen», og her bør det være trykk på etter – Hares Gynt har ikke bare nytt fornavn, men også ny nasjonalitet og helt nye kulturelle referanser. Skotten Peter viser seg første gang i en døråpning i himmelen, før han spaserer ned en trapp mellom skyene, ropende på mor. Han har vært i krigen hevder han, og mor Agatha kommer ut i mønstret strikkevest for å lytte til skrønen hans, som etter hvert blir påfallende lik handlingen i filmen The Guns of Navarone fra 1961.

Eksepsjonelle Peter
Nivået på skrønene er det samme, selv om Hare har endret teksten totalt: her er det ingen rim (Peter selv synes godt man kan holde seg til prosa), men heller en vittig, referanserik og ikke minst drivende underholdende tekst fremført på et fantastisk skotsk. Peter vil bli berømt: «Hvis jeg ikke kan være eksepsjonell, så vil jeg ikke være» forkynner han. Som med så mange andre utspiller også Peters liv seg på en evig opplyst scene, der ytre bekreftelse er alt som teller. «Hvis folk tror du har gjort noe, så har du gjort det» mener han, og gjør det klart at det ikke er det livet man lever, men historiene man forteller som er viktige.

I sin grenseløse selvopptatthet klager Peter gjerne på samfunnet rundt seg, før han gladelig gir seg i kast med å gjøre det verre. Oppsetningen er gjennomsyret av en maktkritikk som kan virke karikert (i en scene danser sjeiker og styrtrike investorer med hverandre på et slags ‘Davos’ i ørkenen, mens de synger om hvor fint det er å redde verden så lenge de slipper å betale skatt) men det som kritiseres er likefult gjenkjennelige, vulgære scener fra vår tid, enten det snakkes om krigsprofitører, selvforherligende Europeiske rikinger eller lengselen mot det gamle imperiet. Religionen er helt klart død – så lenge du ber om forlatelse kan du synde alt du vil – «et godt system» konstaterer mor Agatha.

Drastisk omskrivning
I likhet med Alexander Mørk-Eidems norske oppsetning fra 2014, kommer Hare og Kents Solveig, eller Sabine som hun heter her, også fra en innvandrerfamilie. Det ser ut til at karakteren i disse nyversjonene fungerer som et blikk utenfra på vestlig sneversynt selvopptatthet. Selv om Sabine først sjokkeres over Peters manerer blir hun umiddelbart betatt, ja nærmest besatt av den selvsentrerte unge mannen, og er like trofast i sin lengsel etter ham som Ibsens Solveig. Hun blir Peters rene og uskyldige, dog litt intetsigende ankerfeste, og er som vanlig mer symbol en substans.

Det er tydelig at David Hare har tatt seg klare friheter –seterjentene blir i hans omskriving til tre cowboyjenter, som leder Peter lenger inn i fantasien under en smilende tegneseriesol mens de synger at «trolls all love to party.» Han tas med til Dovregubbens hall på en trehjulssykkel som ser mest ut som torturinstrument, med et halvnakent, griseliknende troll som kusk. Anitra stjeler alle kredittkortene hans, og dermed hele hans identitet. Det er ofte hårreisende corny, uten at det går utover stykkets alvor, for alle fargene, sangene og dansene gjør Peter Gynts fall desto større.

Troll i vår tid
James McArdle briljerer i hovedrollen, og greier enkelt å ta den karismatiske Peer fra ung villstyring til utspekulert middelaldrende milliardær, og til slutt bitter gammel mann i stykkets siste akt. McArdle makter å få frem både Peters enorme selvopptatthet samt hans intense ønske om å være seg selv, og å ha en kjerne. Mot slutten av stykket sitter den aldrende Peter gråtende med beina dinglende ned i en åpen grav mens han febrilsk skreller en løk. «Hvor er hjertet?» roper han fortvilet, mens løkens lag blir tynnere og tynnere før han til slutt ikke har noe igjen.

Ikke alt holder like høyt nivå: Solveigs, eller Sabines sang, nydelig fremført av skuespiller Anya Chalotra, kunne hatt godt av en omskrivning, og hvorfor er Bøygen blitt til The Boyg? Her hadde det vært morsomt med en mer treffende oversettelse. Likevel, det er ingen liten bragd å hale i land en radikal omskrivning av Ibsens mesterverk. Peter Gynt klarer mer enn godt nok å få frem originalens budskap om ansvar og identitet, og det med et forrykende driv og et ønske om å underholde. Og i en tid der alt er fasade og vi alle er opptatt med å være oss selv nok, er det godt å bli minnet på at dette slett ikke er originalitet, men troll-filosofi.

Denne anmeldelsen sto først på trykk i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s