Stef Smiths A Doll’s House ved Young Vic Theatre i London tar publikum med på en tidsreise der man ender opp med å stille spørsmål ved den moderne likestillingen.

Å modernisere et klassisk teaterstykke er ikke noe engelskmennene gjør med letthet. I mange år var merkelappen «modern dress» nærmest for en advarsel å regne, og moderniserte klassikere har ofte fått hardhendt behandling av kritikerne. Da den engelske skuespilleren Muriel Pratt spilte Nora i 1921 i moderne tøy og bob-frisyre, beskrev anmelderen i The Observer stykket som «very disconcerting, for never would a modern woman submit to Helmer’s ornitological endearments.»

Det at man på 20-tallet sådde tvil om hvorvidt den «moderne» kvinnen kunne bli manipulert av en mann, gjør at Stef Smiths Nora: A Doll’s House oppleves relevant, trass i noen ustemtheter underveis. I denne nyskrevne versjonen av Ibsens klassiker, stramt regissert av Elizabeth Freestone ved Young Vic Theatre, introduseres vi for tre Noraer fra tre forskjellige tidsepoker: 1918, da Engelske kvinner fikk stemmerett, 1968, da p-pillen kom på markedet, og 2018, i kjølvannet av #MeToo. Etter hvert som de tre kvinnene tynes til bristepunktet blir tilskuerne nødt til å spørre seg i hvilken grad kvinners situasjon har forandret seg de siste hundre årene.

Sømløs tidsreise
Scenografien er enkel: tre døråpninger leder inn til dagligstuen – en rektangulær scene med stoler i hvert hjørne. Det er vinter og kaldt. Et lurvete juletre står utenfor huset. Der Ibsens Nora smugspiste makroner, har Smiths kvinner helt andre, men like hemmelige laster: Nora slikker seg på fingeren og dypper den i sukker i 1918-versjonen. I 1968 tar hun piller, mens 2018-versjonen av Nora tar seg en slurk av lommelerken når ektemannen Thomas ikke ser henne.

De vekslende tidsperiodene kunne lett blitt forvirrende, men dette grepet ender opp med å fungere overaskende godt; det etableres raskt i hvilken tidsperiode de ulike skuespillerne hører hjemme, noe som gjør de påfølgende skiftene, som ofte skjer midt i en scene, oversiktlige for publikum. Et grønt sjal hengt over skuldrene er alt som skal til for å gjøre Nora i 1968 om til Christine i 1918, mens 2018-Nora forsvinner ut på scenekanten. Den stramme koreografien som må til når de samme skuespillerne skal skifte raskt mellom forskjellige karakterer og tidsepoker, sitter som en kule. Scenene utspilles aldri to ganger på samme tidsplan; i stedet veksles det hurtig mellom epoker slik at de tre kvinnenes reaksjoner vies like mye plass.

Tre tidsepoker – samme nedlatenhet
Ibsens originaltekst er noen ganger så godt som bevart, mens den andre steder får seg en kraftig omskrivning. I Luke Norris’ skikkelse endrer Thomas Helmer talemåte og dressjakke mellom hver tidsepoke, men forblir like ufyselig. Smith gir ham også en aggressiv seksualitet og et oppfarende sinne som i alle fall aldri kom til syne i Ibsens Thorvald, og som gjør Thomas umulig å like. Smith har tilpasset dialogen til de forskjellige tidsperiodene, men Thomas’ nedlatenhet er den samme. 1918-Nora blir glimrende spilt av Amaka Okafor. Hun er en kvinne med en sterk politisk bevissthet som til tross for sin nyvunne stemmerett fremdeles redusert til Thomas’ uskyldige lerkefugl: «Jeg kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv», bedyrer han.

1968-Nora viser seg å være forelsket i Kristine, og forbanner det faktum at hun fikk tre barn før p-pillen i det hele tatt ble oppfunnet: «Livet mitt er bare noen få år for sent ute!» I 1968 har homoseksualitet vært lovlig i litt over ett år i England. «Burde ikke to menn få leve sammen?» spør Kristine. «De ville gjøre oss en tjeneste hvis de var sammen med hverandre og lot oss være i fred.» Dette grepet, der Noras likestillingskamp også ender opp med å omhandle homoseksualitet, er kløktig tenkt men forvirrende utført. Selv om 1968-Nora er ment å representere de utallige lesbiske kvinnene som holdt ut i ulykkelig ekteskap, gjør hennes åpenbare motvilje mot Thomas at dynamikken mellom dem endres; borte er Ibsens Nora og hennes naive forestillinger om ektemannen som romantisk ridder, og det avgjørende bruddet virker derfor mindre fundamentalt og sjelsettende.

Den nåtidige Nora spilles med driv og nerve av skotske Anna Russell-Martin. Tilsynelatende står mindre på spill for en kvinne som kan både utdanne seg og forlate mannen sin uten skandale. Men her viser Smith at det er andre faktorer som tvinger moderne kvinner i kne; 2018-Nora viser seg å være økonomisk avhengig av sin trakasserende ektemann, og det er dette klasseperspektivet som gjør henne like fanget som de to andre. Hun tilbyr etter hvert både Rank og Krogstad kroppen sin for å redde seg ut av gjelden hun havner i, og det faktum at hun må prostituere seg for å beholde hus og hjem i 2018, gjør henne på mange måter til stykkets mest rystende skikkelse.

Ubehagelige sannheter
De hyppige skiftene gjør det etter hvert klart at kvinnene befinner seg i utsatte situasjoner uavhengig av tidsperiode. Den nedlatenheten de blir møtt med, og den hjelpeløsheten de etter hvert føler, er den samme, trass i små og store fremskritt. Et par ganger skaper den tredelte Nora forvirring; når presset mot kvinnene øker, begynner de å snakke med én stemme. Dette noe overtydelige grepet er utvilsomt gjort for å understreke hvordan deres fortvilte situasjon strekker seg på tvers av århundrene, men det gjør også at man stiller spørsmål rundt hvorvidt de tre inkarnasjonene egentlig er ment å være en og samme karakter.

Dette blir spesielt forvirrende da Nora i 1918 og 2018 ikke viser tegn til romantiske følelser ovenfor Kristine. Her kan det virke som om formen overstyrer utførelsen, og resultatet er upresist. Noen tekstlinjer («Hva skal vi gjøre med alle disse følelsene?») kunne også med fordel vært kuttet. Til tross for slike ujevnheter er Nora: A Doll’s House et effektivt drama som uten å bli belærende eller overtydelig makter å sette fingeren på ubehagelige sannheter hva gjelder likestilling.

Anmeldelsen ble først publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s