«Et vennskap kan være blant livets viktigste hendelser», skriver Graham Greene i memoarboken Ways of Escape, «og en fluktmetode, på samme måte som det å skrive eller reise, fra hverdagslige rutiner, følelsen av mislykkethet, frykten for fremtiden.» Boken, utgitt for 40 år siden, består av tidligere utgitte selvbiografiske artikler. Én av disse omhandler Nordahl Grieg, og slik Greene skriver om ham, kan det virke som om Grieg representerte nettopp en slik fluktmetode for den engelske forfatteren.

I kapittelet om Grieg, som tidligere hadde vært publisert i både The Sunday Telegraph og det anglo-skandinaviske tidsskriftet The Norseman, skriver Greene varmt om deres mangeårige vennskap. Selv om de to forfatterne møttes ansikt til ansikt bare tre ganger før Griegs plutselige død i desember 1943, skulle det vise seg at nordmannen hadde gjort et uutslettelig inntrykk på Greene. Det er skrevet lite om vennskapet mellom Nordahl Grieg og Graham Greene, og de nevnes knapt i hverandres biografier. Dette kommer mest sannsynlig av at det ikke er særlig interesse for Greenes forfatterskap i Norge, og av at Grieg heller ikke er spesielt kjent i Storbritannia.

Nordahl Grieg og England
Grieg og Greene møttes første gang i september 1932, da Grieg bodde i Oxford mens han jobbet med essaysamlingen De Unge Døde. Nordahl Grieg kom fra et anglofilt hjem; familien hadde skotske aner gjennom Alexander Grieg, som kom til Bergen i 1777 og senere livnærte seg ved å eksportere hummer til sitt gamle hjemland. Gjennom hele Nordahls oppvekst arbeidet hans far Peter som engelsklærer, og han siterte gjerne Shakespeare for barna sine når de var ute på lange fotturer. Da Grieg dro til Oxford for å studere i 1923–24, forsøkte han stadig å imponere faren ved å skrive hjem på engelsk.

Grieg var livet igjennom en rastløs mann. Han tilbrakte lengre perioder i Kina, Spania, Russland og på Island, men når han forlot disse landene, var det for godt – han dro sjelden tilbake og jaktet heller på nye opplevelser i andre deler av verden. Bortsett fra Norge var England det eneste landet han stadig vendte tilbake til,og dette til tross for at Griegs førsteinntrykk av Storbritannia var alt annet enn godt. Da han som 17-åring seilte ut på lasteskipet Henrik Ibsen i 1920, var første stopp på veien arbeiderklassebyen Newcastle, og Grieg skrev om det han så i brev hjem til familien:

Jeg noterer at jeg ikke har sett et eneste normalt utseende menneske i England, samme karikaturtyper, smaa, snadderøkende, whiskyforkomne sjømænd, gamle, slitne, sjalindhyllede kvinder og rare, skitne, bleke smaabarn. Her er stygt som et mareridt.

Den unge Griegs beskrivelser av den engelske arbeiderklassen er et godt eksempel på hvordan det tok mange år før han oppdaget sitt politiske prosjekt og ble kommunist. Det var først da han kom til Wadham College Oxford i 1923, at hans livslange bånd med Storbritannia ble knyttet. I brevene hjem, som alle ble skrevet fra hans elegante studenthybel bare et steinkast unna The Bodleian Library, er Grieg overstrømmende i sine beskrivelser av livet på «Merlins ö»: «Jeg har faatt mange gode venner, og jeg er oppe i en cyklon av collegeliv… Jeg elsker Oxford og aanden her.» Det finnes fremdeles spor etter Nordahl Grieg ved Wadham College. Hans dikt «Kapellet i Wadham» ble gjendiktet på engelsk og satt musikk til i 2010, og det synges i kapellet hvert år på Remembrance Day, dagen britene minnes de falne under første verdenskrig.

Etter oppholdet i Oxford dro Grieg tilbake til England i to lengre perioder: første gang i begynnelsen av 1930-årene for å jobbe med essaysamlingen sin, og så igjen i 1940 etter den tyske okkupasjonen. Det var i England han giftet seg med Gerd Egede-Nissen, og England viste seg også å bli hans siste permanente hjem da det var fra den engelske landsbyen Binbrook at han 2. desember 1943 gikk om bord i Lancaster-flyet som senere ble skutt ned over Berlin.

Første møte: 1932
I løpet av sitt relativt korte liv opparbeidet Grieg seg et imponerende nettverk i litterære sirkler både i Norge og i utlandet, og dette gjaldt i stor grad britiske forfattere: Han møtte Malcolm Lowry i 1931, brevvekslet i 1936 med Aldous Huxley, og spiste lunsj med T.S. Eliot på begynnelsen av 1940-årene. Graham Greene var derimot den eneste engelske forfatteren Grieg holdt kontakt med over en lengre periode – fra deres første møte i 1932 og helt frem til Griegs død i 1943.

Grieg og Greene møttes første gang etter måneder med motløshet. I 1932 var Greene 27 år gammel, og det var lite som tilsa at han skulle gjøre det stort som forfatter. Etter at hans debutroman The Man Within ble godt mottatt i 1929, hadde den unge og optimistiske Greene sagt opp jobben som korrekturleser hos The Times, noe han kom til å angre på da hans to neste romaner floppet fullstendig. Greene og kona Vivien ble nødt til å leie ut sitt komfortable hjem i London og i stedet flytte til den lille landsbyen Chipping Campden i Gloucestershire. «Veldig deprimert hva gjelder arbeid og fremtiden», skrev Greene, som hadde anlegg for tungsinn, i dagboken tre måneder før han møtte Grieg.

Grieg hadde reist tilbake til Oxford for første gang siden universitetsdagene for å fortsette arbeidet med De Unge Døde, som skulle ta for seg livet og arbeidet til seks engelske poeter. Han var pengelens og slet fælt med skrivingen; i et brev til vennen Nils Lie 20. juli 1932 klager han over hvordan «denne boken om disse englænderne blir det største tullprat du kan tænke dig (…) Jeg lider under min totale uvidenhet». Grieg fikk imidlertid et avbrekk fra grubleriene over egen skrivesperre da han tilfeldigvis møtte Francis Ratcliffe, en gammel skolekamerat av Graham Greene. Det er uvisst hvordan de to møttes, men det kan virke som om Ratcliffe ga ham Greenes adresse, og at den unge, blakke nordmannen skrev et brev til den unge, blakke engelskmannen og spurte om de kunne treffes. I sitt formelle svar unnskyldte Greene seg for ikke å være hjemme, men inviterte derimot Grieg til te uken etter.

Grieg hadde mest sannsynlig blitt introdusert for Greenes forfatterskap gjennom broren Harald, som nylig hadde utgitt The Man Within på Gyldendal i en oversettelse av Nils Lie. Det uventede møtet mellom de to forfatterne ser ut til å ha vært en fornøyelig avveksling for begge to, og Greene skrev senere i Ways of Escape at «for meg føltes det som om han brakte med seg håp (…) der han bar det som et glass med akevitt nedover den gjørmete stien i Chipping Campden». I et dagboknotat fra 12. september beskriver Greene Grieg som «sjarmerende med hans aksent, hans høflighet, hans uventethet». Grieg foreslo at Greene skulle søke en lektorrolle ved Universitetet i Oslo («en idé for god til å være oppnåelig», bemerket Greene i dagboken) eller i det minste holde et foredrag for The Anglo-Norse Society. Ifølge Greenes dagbok beskrev Grieg Oslo som en vakker by «omringet av skoger», dog fylt med «dumme drikkfeldige nordmenn som blindt beundrer England».

Greene skrev senere at han umiddelbart følte seg «fanget opp» i Griegs nærhet og varme, og dette ser ut til å ha vært gjensidig: I et brev til Nils Lie den 16. september beskriver Grieg sitt nye engelske bekjentskap som «en usedvanlig fin og sympatisk fyr». Grieg, som fremdeles strevet med boken sin, innrømmet at han gjerne ble sjalu på andre forfattere, men at det var annerledes med Graham Greene: «Jeg øiner flinkhet allesteder (…) min egen flinkhet i alle andre, og det er bittert. Men ʻThe Man Withinʼ forekom mig som en slags trøst, her var noget som ikke kunde reduceres, noget edelt.» Grieg nevnte også Greene i et brev til Harald den høsten: «Jeg er ordentlig gla du har ham på forlaget, for han er Englands beste unge dikter for øieblikket.»

Like etter sitt besøk i Chipping Campden flyttet Grieg selv ut på den engelske landsbygda; innlosjert på den gamle møllen Windrush Mill i Cotswold håpet han endelig å finne arbeidsroen han behøvde for å skrive ferdig De Unge Døde. I et brev hjem til sin tante Aagot beskrev han tilværelsen som idyllisk («møllehjulet dunker som et hjerte i natten»), men han lengtet stadig hjem. Grieg skrev sitt neste brev til Greene fra Windrush Mill. I brevet, datert 21. september, lovpriser han den engelske forfatterens internasjonale renommé: «Jeg hørte her om dagen at Byron fikk en følelse av posthum berømmelse da han hørte at han ble lest i Norge. Du kan trygt kjenne det på samme måte.» Han skrøt av Greenes nyeste bok, Rumours at Nightfall, (som ellers hadde fått svært dårlig mottagelse) og rundet av brevet med å invitere både Greene og Vivien til Windrush Mill: «Så glad jeg ville blitt for å se dere!»

Det er uvisst om de to forfatterne faktisk møttes igjen mens de begge bodde i Gloucestershire – Greene nevner ikke Grieg i dagboknotatene fra denne perioden, og i november samme år, etter uker med blodslit («Jeg skal aldri mer skrive essays») ble Grieg endelig ferdig med De Unge Døde. Han reiste hjem for å feire jul i Bergen, og så vendte han nesen østover – nå ville han til Moskva for å studere sovjetisk teater. Greene fikk etter hvert utgitt boken han hadde arbeidet med i Chipping Campden, Stamboul Train, og det var med denne thrilleren at han opplevde sin første suksess siden debuten i 1929.

Korrespondanse på 1930-tallet
Det er usannsynlig at de to forfatterne så hverandre igjen før krigen brøt ut i Norge, men de brevvekslet likevel gjennom store deler av 1930-tallet da Grieg oppholdt seg i Sovjetunionen og Baltikum. I brevene fra denne perioden diskuterte de alt fra litteratur til mislykkede kjærlighetsforhold. Ifølge Greene hvilte det noe drømmeaktig over vennskapet deres. «Det handlet om hilsener», skrev han senere i Ways of Escape, «varme og vennlige og oppmuntrende og kritiske (…) Den eneste gangen jeg besøkte Norge, var han i Leningrad, men hilsenene hans ventet på meg der. Nordahl Grieg, som en monark, manglet aldri budbringere.»

Den 18. juli 1933 skrev Greene til Grieg «ut av det blå» med et håp om at de to kunne treffes i Sverige måneden etter. Greene hadde bestemt seg for at hans neste roman, England Made Me, skulle foregå i Stockholm, og planen var å reise til den svenske hovedstaden på sensommeren for å gjøre research (og for å unnslippe sin gravide kone) og deretter fortsette til København. Grieg svarte Greene den 5. august fra Estland: «Jeg ble veldig glad for brevet ditt. Jeg er – dessverre – på den andre siden av Baltikum, men ting kan fremdeles skje – la oss holde kontakten med hverandre.» Han ba innstendig om at Greene måtte reise til Finland, da dette ville føre ham nærmere Estland, og spurte hvorfor han ikke dro til Norge mens han var i Skandinavia: «Du har mange venner der nå.»

Greene ankom Sverige sammen med broren Hugh den 18. august og mottok snart nok et brev fra Nordahl Grieg der nordmannen unnskyldte seg for at han ikke kunne reise til Stockholm: «Men jeg forsikrer deg om at du før eller senere må komme til Estland, og vær så snill og kom nå.» Han fristet Greene med det gode været, den billige valutaen og de vakre jentene som Grieg hevdet de kunne «kjøpe med bare noen få stykker sjokolade.» Greene var spesielt interessert i det siste og nevnte jentene flere ganger i svaret til Grieg, skrevet fra Hotel Esplanade i Stockholm den 24. august: «O fortapelse, jeg skulle ønske jeg kunne komme, men jeg kan ikke.» Han hadde ikke råd til flybilletter til både seg selv og Hugh, og skrev senere i Ways of Escape: «Som jeg ønsket at jeg hadde lånt, tigget til meg eller stjålet de nødvendige midlene og svart ʻjeg kommer lørdagʼ på i det minste ett av disse brevene.»

Det kan likevel virke som at Griegs brev hadde en viss innvirkning på Greene-brødrenes reiserute, for etter et kort opphold i Stockholm bestemte de seg for å reise til Oslo heller enn København. Grieg hadde også rett i at Greene nå hadde mange norske venner. I Oslo tilbrakte brødrene tid med Nils Lie, Griegs gode venn og Greenes oversetter på Gyldendal, og hans kone Ingeborg. De kom godt overens, og Greene dedikerte senere sin femte roman, It’s a Battlefield, til det norske paret. De introduserte ham også for forfatteren Sigurd Hoel.

Greene holdt kontakten med både Nils og Ingeborg etter hjemreisen i september og planla etter hvert en tur til Lappland med Nils det følgende året. Dette måtte så avlyses i siste liten da Nils ble syk. «Er det ikke frustrerende at Lappland er avlyst?» skrev Greene til broren Hugh i mars 1934. «Jeg har tenkt, men uten å si noe til Vivien helt enda, på å reise til Moskva, ikke som turist men på egen hånd. Hvis Nordahl Grieg er der fremdeles, kan det hende det blir underholdende.»Men som vanlig ble det med tanken, og Greene reiste ikke til Moskva før på 50-tallet, mange år etter Griegs død.

Slutten på Nils og Ingeborgs ekteskap ble også et tema i brevvekslingen mellom Grieg og Greene. «Når det gjelder Nils og Ingeborg er det bare helvete», skrev Grieg fra Moskva i juni 1934. «Men jeg føler det som om en epoke av livet mitt er over; du vil forstå hva jeg mener, du var faktisk et bindeledd dem imellom.» Ingeborg hadde visstnok brutt sammen og skrevet et brev til Greene klokken fem om morgenen der hun forklarte hvordan hun hadde kommet hjem på julaften etter å ha fungert som Griegs sekretær i Moskva, bare for å bli fortalt av Nils at han hadde forelsket seg i en annen. Greene beskrev denne episoden i et brev til broren Hugh, før han tørt tilføyde at «Skandinavene er fryktelig skandinaviske».

«Veien Frem»: 1936
Grieg kom tilbake til Norge fra Moskva i slutten av 1934, og det ser ut til å ha vært lite kontakt mellom de to forfatterne før i 1936. 20. februar skrev Grieg til Greene og annonserte at: «Jeg har nettopp startet et nytt, veldig venstreorientert tidsskrift for å bekjempe den stigende bølgen av fascisme og reaksjon i Norge.» Det hadde seg også slik at Grieg i det aller første nummeret av sitt politiske tidsskrift Veien Frem hadde annonsert Greene som en fremtidig bidragsyter. «Er du sint?» koketterte han, og fortsatte: «Hvis du tilgir meg for gamle dagers skyld, så vær så snill og send meg en artikkel, noe hårreisende godt.»

Det er uvisst hva Greene mente om Griegs avertissement, men andre nummer av Veien Frem kunne saktens skilte med et bidrag fra den engelske forfatteren. Novellen «Bror» var absolutt hårreisende i sin fremstilling av en gruppe kommunister som søker tilflukt fra franske soldater i en bar. Innehaveren er i utgangspunktet fiendtlig innstilt til de slitne ungdommene – en av dem kommer rett fra en konsentrasjonsleir – men det oppstår etter hvert en fellesskapsfølelse dem imellom som Grieg utvilsomt satte pris på. «Her er vi kamerater alle sammen. Vi deler, og deler likt», uttaler den ene kommunisten, i enten Grieg eller Lies myndige oversettelse.

Andre møte: 1940
Mellom 1936 og 1940 ser det nok en gang ut til å ha vært et opphold i kontakten mellom de to forfatterne. Greene var opptatt som redaktør for det kortlevde magasinet Night and Day, og da det gikk konkurs i 1937, dro Greene på en etterlengtet reise til Mexico. Grieg dekket borgerkrigen i Spania før han begynte arbeidet med den politiske romanen Ung må verden ennu være, der en av hovedpersonene var en ung engelskmann.

Da tyskerne okkuperte Norge i april 1940, flyktet Grieg til England sammen med kongen, kronprinsen og den norske regjering. Hans andre møte med Graham Greene fant mest sannsynlig sted etter at han hadde hjulpet til med å smugle Norges Banks gullbeholdning til London. I Ways of Escape beskriver Greene hvordan han plutselig fikk en telefon fra Grieg, som inviterte ham til Charing Cross Hotel. Da den engelske forfatteren ble intervjuet av NRK i 1976, knegget han da han gjenfortalte møtet dem imellom:

Da de var kommet med gullet, oppsøkte jeg ham på Charing Cross Hotel, og rommet var fullt av norske eksilpolitikere og mange andre, de satt på sengen, han lå i den, de satt på gulvet, og Nordahl fortalte om sine eventyr. Det er enkelte mennesker som gir deg all sin vitalitet, sin livskraft, og enkelte som trekker den ut av en. Han var absolutt en giver i så måte.

Han utbroderte senere denne episoden i selvbiografien sin; Griegs hotellrom var fylt av mennesker, men den norske forfatteren klarte likevel å skape «et privat hjørne» der han snakket «om alt som så ut til å bety noe for øyeblikket –marxisme eller historiens betydning eller den spanske borgerkrigen og Hemingways nye bok». Alt tyder på at den drømmeaktige atmosfæren som omhyllet Grieg, fortsatt virket dragende på Graham Greene åtte år etter deres første møte.

Siste møte: 1943
Etter møtet på Charing Cross Hotel mistet nok en gang Grieg og Greene hverandre av syne. Gerd Egede-Nissen reiste etter Grieg til London, hvor de giftet seg sommeren 1940. Vidkun Quisling hadde nå rukket å dømme ekteparet Grieg til døden hvis de noen gang kom tilbake til Norge. De innlosjerte seg derfor på South Kensington Hotel, som etter hvert ble et samlingspunkt i London for nordmenn i eksil. I mellomtiden var Greene i Vest-Afrika, der han arbeidet for britisk etterretning og skrev på romanen The Ministry of Fear.

Grieg og Greene møttes for siste gang høsten 1943. Greene beskrev episoden slik:

Noen måneder før han døde, møttes vi nok en gang og tilbrakte en lang kveld sammen med andre norske venner, og siden jeg aldri kunne sett for meg at det skulle bli den siste, husker jeg kun prat og prat, så en flyalarm og noe geværild, og så mer prat.

Nils Lie beskrev senere det samme møtet i et brev til Griegs søster Johanne:

Jeg husker en aften med Graham Greene, som er et nydelig menneske og en oppriktig katolikk. Han var pessimist på selve den menneskelige natur, og imøteså nye kriger og elendighet. Mot dette satte Nordahl sin ukuelige tro på menneskene, sin kjærlighet, så fengende at han formelig omvendte katolikken.

Gjennom hele sin tid i London ønsket Grieg å bidra i kampen mot tyskerne, og til slutt fikk han lov til å bli med som korrespondent under et av britenes bombetokter over Berlin. Det lille flyet som tok av fra Binbrook klokken halv fem om ettermiddagen 2. desember 1943, kom utfor hardt vær før de tyske bombeflyene åpnet ild. Britiske Bomber Command led store tap den natten, og tre av skvadronens fire korrespondenter ble rapportert savnet – blant dem Nordahl Grieg. «Nordahl Grieg var et omen og en myte, og han forble en myte. Selv hans død viste seg å bli legendarisk, slik at ingen noen gang kan si med sikkerhet: ʻDet var her han døde.ʼ», skrev Greene senere om sin døde venn, og han fikk rett. Det er fremdeles ikke sikkert hvor levningene av Nordahl Grieg befinner seg. Noen mener han ligger begravet på den britiske æreskirkegården i Berlin.

Etter Griegs død
Grieg ble aldri kjent i England for sitt forfatterskap. Få av verkene hans er oversatt til engelsk. Men Graham Greene glemte aldri sin intense norske forfattervenn, og da Ways of Escape ble utgitt i 1980, viste det seg at det var flere andre som følte de hadde et forhold til Grieg. Den aldrende Greene begynte å motta takknemlige brev både fra England og fra Norge. Ett kom fra Tuva Hansteen, svigerdatteren til Griegs nære venn Viggo Hansteen, som ble henrettet av tyskerne i 1941. I sitt brev til Greene takket Tuva Hansteen ham «for det flotte portrettet av Nordahl Grieg (…) jeg føler at jeg kjenner ham gjennom mannen min (…) han husker hvordan faren hans og Nordahl Grieg spilte sjakk. Etter min svigerfars død skrev Nordahl Grieg et vakkert dikt til minne om ham».

Ett år senere, i april 1982, publiserte Aftenposten et intervju med Greene der den engelske forfatteren uoppfordret spurte etter Nils Lie: «Si meg, lever Nils Lie fremdeles? Jeg traff ham den ene gangen jeg var i Oslo, i 30-årene. Det siste jeg hørte om ham var gjennom Nordahl Grieg.» Like etter at intervjuet stod på trykk, mottok Greene et brev fra Jens Folkman, en venn av Nils og Ingeborgs sønn Mikael. Folkman kunne informere Greene om at Lie hadde gått bort fire år tidligere, i 1978. Han beskrev den viktige rollen Nils hadde hatt i Gyldendal, og la ved flere bilder av ham samt engelske oversettelser av Griegs krigsdikt. Greenes svar til Folkman 19. mai var kort, men takknemlig: «Så utrolig snilt av deg å sende bilder av Nils Lie og materialet om min venn Nordahl Grieg.»

Det var ikke bare nordmenn som tok kontakt med Greene; i november 1982 mottok han et brev fra engelske Alison Augustin. Hun viste seg å være datteren til Dorothy Hawke, som Grieg hadde tilbrakt mye tid sammen med på 1920 og 30-tallet. Grieg møtte Hawke i 1922 på et tog fra Verona til Köln da de begge reiste gjennom Europa med venner. Den norske 20-åringen ble umiddelbart betatt av den 14 år eldre enken, og han skrev senere et langt, tilbedende brev til henne på haltende engelsk: «What do you think about me, if you think? (…) I was really so fascinated over meeting you, that I should be very sorrow if you only should be ships that pass in the night.»

De begynte å brevveksle og møttes ofte mens Grieg var i Oxford året etter. Da han i 1927 publiserte skuespillet En ung manns kjærlighet, var det dedikert til Hawke. I sitt brev til Greene forklarte Alison Augustin hvor «sjarmert» hun var blitt av hans beskrivelser av Grieg, og beskrev den norske forfatterens forhold til Hawke: «Selv om deres nære vennskap varte rundt tre år – kanskje mellom 1924 og 1927 – fortsatte hun å forgude ham og så helt klart på ham som den mest spennende mannen hun hadde kjent. (…) Hun ble også knust av nyheten om hans død.»

*

Det er vanskelig å si hva som gjorde at den dystre katolikken og den energiske kommunisten kom så godt overens med hverandre. Da de møttes, var de begge unge, ambisiøse, rastløse og ulykkelige. Det kan hende Griegs hyppige og ektefølte oppfordringer om at Greene skulle møte ham i Finnmark, Oslo, Tallin eller Moskva, ble en etterlengtet fluktmulighet for den engelske forfatteren, en av hans mange ways of escape. De var begge fascinert av konflikt og fare og krevde etter hvert mer og mer ekstreme avbrekk fra det monotone hverdagslivet, noe som førte Greene ut i krigssoner og Grieg til hans død. Men de var også svært forskjellige. I Greenes øyne var Nordahl Grieg en energisk mann det var lett å komme inn på:

Det var flere år mellom hvert av møtene våre, men jeg vil likevel ikke nøle med å si at vi var venner (…) han slo meg (…) som en venn jeg hadde vokst opp med, som jeg kunne snakke og argumentere med om hva det skulle være. (…) Han var den eneste mannen jeg noensinne har møtt som det var mulig å være dypt uenig med når det gjaldt både religion og politikk, og likevel få en følelse av velvilje og et åpent sinn.

Denne velviljen, ifølge Greene «av høyere verdi enn alt gullet i Norges Bank», kan være med på å forklare hvorfor de to forfatterne alltid håpet å møte hverandre i et eller annet hjørne av verden. Det er tydelig at Greene lenge etter Griegs død fortsatt husket nordmannens generøsitet og varme, som han i Ways of Escape beskriver som et «sollys».

Artikkelen ble først publisert i Vinduet nr. 1+2/2020


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s