23. mars i år, samme dag som den engelske regjeringen innførte en mye etterspurt lockdown, fikk dramatikeren David Hare Covid-19. Noen dager i forveien hadde han sittet i et trangt klipperom sammen med regissøren og produsenten av hans nye TV-serie Roadkill. Regissør Michael Keillor hadde laget te, de hadde snakket tett til hverandre og spist kjeks fra samme fat. Noen dager senere får Hare en telefon. Keillor har kollapset. Nå ligger han i sengen og kan ikke røre seg, kan knapt puste. Hare kjenner selv at han er i ferd med å bli kortpustet. Det skal bli verre.

Monologsesong
Vi vet fortsatt lite om viruset som snart har tatt livet av en million mennesker på verdensbasis – vi visste enda mindre da. Og det er nettopp denne totale forvirringen som er drivkraften i Beat the Devil: A Covid Monologue, Hares selvbiografiske monologstykke som spilles ved Bridge Theatre i London i regi av Nicholas Hytner. Under koronakrisen har teatrene vært blant de hardest rammede kultursektorene. Bridge Theatre har med dette stykket begynt en tentativ gjenåpning; i alt tolv teaterstykker med kun én person på scenen skal spilles utover høsten. Beat the Devil er først ut, etterfulgt av Talking Heads av Alan Bennett, en monologserie som gjorde stor suksess på BBC under lockdownperioden. 

Vi ble på forhånd gjort oppmerksom på at hvis regjeringen valgte å stramme inn koronarestriksjonene ville premieren bli utsatt. Heldigvis har ikke dette skjedd, så mens engelskmennene debatterer hvorvidt det er trygt å slippe barna inn på skolen igjen, blir vi sluppet inn i teateret i puljer. Her tas det også alle forhåndsregler. Ved inngangen måles temperaturen på hver og én i publikum. All drikke må forhåndsbestilles. Teateret, som til vanlig rommer 900 publikummere, er nå nedskalert til å omfatte 250 sitteplasser. De fleste setene er rett og slett fjernet, slik at kun to og to eller tre og tre står igjen, spredt utover den store salen. Der teaterets medarbeidere tidligere solgte iskrem og programhefter, holder de nå opp skilt som minner oss på at det er påbudt å ha på munnbind. 

Scenografien er enkel: et skrivebord, en stol, en dagbok og en mugge vann. I blå skjorte kommer Ralph Fiennes inn på scenen til pianospill. Korte sceneskift markeres med noen sekunders musikk. Koreografien består i at han heller vann i et glass, flytter stolen foran på scenen, går rundt skrivebordet og ut mot publikum. Når han snakker om politikernes håndtering av koronakrisen legger han tidvis hodet oppgitt i hendene. 

Skitten bombe
«For meg virker det som om koronaviruset er en slags skitten bombe som kastes inn i kroppen for å skape kaos.» Slik beskriver Hare sykdommen, som ser ut til å utspille seg i faser. Først milde symptomer, så milde at Hare i Fiennes’ skikkelse spør fastlegen om han virkelig har Covid-19. «Åh, du har det» er det lite betryggende svaret. Så en dag fordreies smakssansen, og alt rundt ham begynner å lukte og smake kloakk. Vannet i springen smaker kloakk, luften han puster lukter kloakk, og dramatikerens favorittrett, kinesisk wok med kylling og bønnespirer – kloakk.

Når Hare spør legene hva dette kan bety får han høre at de ikke kan vite det helt enda. Første del av stykket er derfor preget av forvirring og frustrasjon. Hare føler seg verre og verre, samtidig som han vet at han har en sykdom som ikke følger noen form for logikk: unge mennesker som burde klare seg fint, dør, mens folk med oksygenmetning på 54 pst. har det tilsynelatende bra. De sier det er et virus som angriper lungene, men de fleste som ikke klarer seg dør av nyresvikt eller blodpropp. Hare blir overlatt til å trekke sine egne konklusjoner: «With this virus, rules don’t apply.»

Så kommer feberen. Termometeret viser 40 grader. Hare våkner, ikke i en dam, men en innsjø av svette. Så går temperaturen plutselig nedover, han ligger og skjelver i det som føles som «arktisk kulde.» Symptomene er mange, vidt forskjellige, og totalt uforutsigbare; den ene dagen diaré, den andre hoste, så øyekatarr, deretter oppkast. Det eneste som er konstant er en sterk følelse av utmattelse. Plutselig begynner han å hallusinere. Han forteller kona Nicole at viruset har splittet ham opp i mange, mange kropper, som alle ligger ved side av hverandre i sengen. Fastlegen ringer og sier at det nok er best å komme seg på sykehuset. Men det nekter Hare – der inne har jo alle Covid-19.

Imiterer Johnson
Det er godt jobbet av både Hare og Fiennes å gi disse livsforandrende og åpenbart skremmende opplevelsene et humoristisk tilsnitt. I løpet av den knappe timen monologen varer blir det en del humring bak munnbindene, særlig når Fiennes viser seg å være en ypperlig imitator av Boris Johnson. For idet Hare begynner å hallusinere og sykdommen går over i det han kaller «galskapens fase», sammenfaller dette med en galskapens fase også for den engelske regjering. 

I Fiennes’ skikkelse går Hare så grundig til angrep på den konservative regjeringens håndtering av krisen at det til slutt er vanskelig å vite om det er Hares eller Johnsons delirium vi får beskrevet. Den 50-minutter lange monologen henter kraft i det faktum at vi fremdeles står i nettopp den krisen som beskrives, at mye fremdeles er uvisst, og at svært mange lever med konsekvensene av de valgene som ble tatt for knappe seks måneder siden. 

Hvordan var det mulig at mens land etter land stengte ned, fortsatte folk fra hele verden, mange av dem fra koronasmittens episentre, å passere fritt gjennom britiske flyplasser? Hvordan kunne regjeringen se mellom fingrene med at sykepleiere og leger gikk på jobb strippet for forsvarlig smittevernutstyr? Hvorfor hevdet den engelske regjeringen at de sluttet å teste for koronaviruset av «vitenskapelige grunner», når sannheten var mangel på testkapasitet? Og hvorfor, freser Fiennes, er det ingen politikere som lenger ser sammenhengen mellom ærlighet og popularitet?

Sykdommens urettferdighet
Fra scenen opplyses det om at man i England og Wales har fire ganger så stor sjanse for å dø av viruset hvis man er svart: «Diseases follows the social gradient.» Det var kanskje derfor både Boris Johnson og Donald Trump lenge oppførte seg som om Covid-19 var en sykdom «for tapere», helt til den engelske statsministeren selv holdet på å bukke under. Da var korona plutselig «for menn.» 

Beat the Devil rører også ved et problem Storbritannia har hatt i lang tid, og som har vært en medvirkende faktor til at det gikk så galt når koronaen inntraff: NHS, det offentlige helsesystemet, er blitt systematisk underfinansiert i over et tiår. Under pandemien har Johnson oppfordret befolkningen til å klappe for de samme sykepleierne hvis lønnsøkning han har motarbeidet. Hare er krystallklar når han beskriver løgnen og bortforklaringene som har fulgt i kjølvannet av virusutbruddet. Sykdommen, som for mange har blitt et fjernt moment i en ellers ganske vanlig hverdag, kommer plutselig nært innpå; folk dør alene, og tillitsvalgte lyver om det etterpå. «I don’t have survivor’s guilt» hevder Fiennes, «I have survivor’s rage.»

Fiennes er en formidabel teaterskuespiller, og makter å gjøre det hele intimt, til tross for at han også må holde avstand og aldri beveger seg ut mot scenekanten. I Beat the Devil veksler han sømløst mellom raseri og oppgitthet, polemikk og parodi, uten at kritikken noen gang virker overdrevet eller ufortjent. Hares tekst flyter lekende lett og passer Fiennes som hånd i hanske, selv når han lar skuespilleren spytte frem ordene til konservative politikere eller sitere fra Trumps bok The Art of the Deal.

Hare gjør ingenting for å skjule at stykker er selvbiografisk, og anklager derfor en rekke virkelige mennesker for å være «inkompetente». Men det faktum at de rasende politiske resonnementene avløses av nærgående beskrivelser av dramatikerens eget sykeleie gjør at kritikken fremstår berettiget. På samme måte som Hares feberhete galskap speiles i politikernes tafatte handlinger, står sykdommens alvorlighetsgrad absolutt i forhold til den engelske regjeringens feiltrinn. 

Dag 16. Hare har vært dødelig syk i over to uker, når han plutselig står opp og har matlyst. Han trekker pusten uten å kjenne lukten av kloakk. Sykdommen har forlatt ham like raskt som den angrep – å friskne til er som en demonutdrivelse. Hare er utmattet, men passer på å gjøre små ting hver dag: «That way, I hope to beat the devil.» Sjeldent har vel et teaterstykke talt så akutt om en verdensomspennende krise mens den fremdeles pågår. Når stykket er over blir publikum passende nok loset ut gjennom nødutgangen for å unngå trengsel. Det føles som en påminnelse om at vår nye hverdag er langt ifra over. Tvert imot – det skal fortsatt mye arbeid til for å få has på djevelen. 

Anmeldelsen ble først publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s