Timing er alt. Den engelske forfatteren Olivia Laing kunne neppe ha forutsett at Funny Weather, hennes essaysamling med undertittelen Art in an Emergency, skulle bli publisert noen uker inn i den største verdensomspennende krisen i nyere tid. Men slik ble det, og koronapandemien gjorde derfor en allerede tidsriktig bok desto mer aktuell. Gjennom korte essays, intervjuer, bokanmeldelser og minibiografier stiller Laing spørsmålet vi nå er godt kjent med seks måneder inn i det som skulle vise seg å bli pandemiens år: Hvordan kan ulike kunstformer bli til verktøy som hjelper oss å komme gjennom kriser?

Laing har lenge vært en stjerne på den britiske sakprosahimmelen, merkelig nok uten å ha blitt oversatt til norsk. Sammenhengen mellom liv og kunst går som en rød tråd gjennom hennes kritikerroste forfatterskap. Hun debuterte i 2011 med To the River: A Journey Beneath the Surface, en meditativ, selvransakende reiseskildring fra elven Ouse i sørøst-England. Boken ble svært godt mottatt, og deretter fulgte The Trip to Echo Springs (2013) og The Lonely City (2016) om henholdsvis mannlige alkoholiserte forfattere og ensomhet i storbyen.

Forfatterskapet tok en ny vending i 2018, da Laing publiserte sin første roman. Crudo var et sjangeroverskridende forsøk på å beskrive de siste to årenes politiske galskap, men Laing hadde valgt en noe uvanlig innfallsvinkel, der hun så samtiden gjennom øynene til hovedkarakteren Kathy, en blanding av forfatteren selv og den avdøde amerikanske punk-forfatteren Kathy Acker. Resultatet ble en feberhet utblåsning av følelser og frustrasjoner i møte med et uforutsigbart politisk klima og stadig mer uhyggelige nyhetsoppdateringer. 

Det er mange likhetstrekk mellom Crudo og Funny Weather: Begge representerer iherdige forsøk på å beskrive en politisk situasjon der alt er ustabilt og omskiftelig. For Laing fikk flyktningkrisen, Brexitavstemningen og opptakten til Trumps valgseier det til å virke som om verden var i ferd med å gå av hengslene. Da hun i 2015 ble bedt om å skrive en regelmessig spalte for kunstmagasinet Frieze, kalte hun den for «Funny Weather», og i forordet til boken med samme navn hevder hun at «I had a feeling that the political weather, already erratic, was only going to get weirder». Hun fikk sannelig rett i det.

Den ene forferdelige hendelsen avløser den andre: Barn drukner i Middelhavet. En britisk arbeiderpartipolitiker blir myrdet på åpen gate mens drapsmannen skriker «Britain first!» Biler kjører inn i folkemengder i USA. Konspirasjonsteorier sprer seg som råte i de mørkeste hjørnene av internettets mange ekkokamre. Sommeren 2017 brenner Grenfell Tower i London, og 72 mennesker omkommer. For Laing sto verden i flammer – bokstavelig talt.

Styrke og lindring
Funny Weather åpner med et sitat av kjønnsteoretikeren Eve Sedgwick om «reparative reading», en lesning som åpner for å finne styrke og lindring i kulturelle opplevelser og objekter, selv når disse er tilknyttet en fiendtlig kultur. Sitatet rammer elegant inn Laings prosjekt. I Funny Weather går hun bevisst inn for å undersøke og dele tanker om den kunsten som kan lindre og ikke minst oppfordre til videre kamp mot en samtid som virker mer og mer sneversynt og totalitær. Ifølge Laing kan disse verkene gi tanker og impulser som gjør det lettere å forstå en verden slynget ut i kaos: «Maybe an accelerated news cycle requires accelerated art.»

Premisset kan virke naivt, men Laing skyr forenklinger. Allerede i introduksjonen gjør hun det klart at kunsten i seg selv ikke har noe ansvar for å være vakker, oppløftende eller likandes. Det er heller ingen automatikk i at man blir et mer empatisk menneske bare man leser en roman, slik mange norske kulturmeldinger har fått det til å virke oppigjennom. «What art does is provide material with which to think: new registers, new spaces» skriver Laing. «After that, friend, it’s up to you.»

Det Laing i stedet oppfordrer til, er identifikasjon. Funny Weather er et eneste stort argument for at kunsten, i all sin allsidighet, kan gi oss et lite gløtt inn i livet til andre mennesker – gjerne mennesker svært ulike oss selv. Laing går i bresjen for en empatisk lesning av forskjellige verker, og trekker gjennomgående interessante paralleller til utålelige aspekter ved både fortid og nåtid. I de varierte og ofte ekfrasiske tekstene viser hun til flere historiske smertepunkter, fra den rasistiske lynsjingen på 1920-tallet til Aidsepidemien, og peker på hvordan mennesker til alle tider har reagert og avreagert gjennom kunstuttrykk.

Kunst som frihetskamp
Det faktum at Laing med sitt utsøkte språk vier kunstnerne og deres verker slik oppmerksomhet, fra Chantal Joffes knallfargede lerreter som gløder som «drugstore neon» til Keith Arnatts fotografier som får råtnende søppel til å likne solnedganger malt av Turner, er i seg selv en form for motstandskamp. Noen ganger synliggjør de korte tekstene ting vi helst vil glemme, som når hun sammenlikner fotografier av flyktninger som syr leppene sammen i protest på grensen mellom Hellas og Macedonia, med den Aidssyke kunstneren David Wojnarowicz, som gjorde det samme på slutten av 80-tallet.

Det er også et av Wojnarowicz motiver som pryder bokens blekrosa forside – et svart-hvitt fotografi av et halvt begravd ansikt så vidt stikkende opp av jorden. Mennene på grensen mellom Hellas og Macedonia sendte jevnlig ut bildene til pressen når de følte at deres sak ble glemt. Både Wojnarowicz og flyktningene brukte fotografi og drastiske inngrep på egen kropp som en protest mot at ingen lyttet til dem eller tok inn over seg deres lidelser.: «Carefully, carefully, the needle works through skin, self-inflicted damage announcing larger harm.»

I essayet «Two Figures in the Grass: Queer British Art» skildrer Laing arrestasjonene av homofile i første halvdel av 1900-tallet, en tid der himmelen ble formørket av røyken fra brente kjærlighetsbrev. Hvilken rolle spilte kunsten da, spør Laing: «Was it a place of refuge or rebellion?» Her var Francis Bacon og David Hockneys malerier av nakne menn ikke bare et uttrykk for egen identitet, men i seg selv en kriminell handling: «In a world where visible transgressions of gender or sexuality were violently policed, making images was a risky business.» Under slike omstendigheter, skriver Laing, er det neppe overaskende at kunsten ble et rom for både fortryllelse og frihetskamp.

Free if you want it
Funny Weather er i utgangspunktet en samling av Laings anmeldelser og essays fra de siste fem årene. Boken inneholder mange krumspring mellom kulturer, epoker og kunstuttrykk, og det er ikke alltid like lett å finne den røde tråden som binder de forskjellige tekstene sammen, annet enn at de alle sammen går inn for å vise en flik av et liv, en tanke, et initiativ. Laing kjemper mot likegyldighet og ber oss heller akseptere og sette pris på det allsidige og motsetningsfylte. Dette speiles i litteraturen hun presenterer oss for, fra Maggie Nelsons The Argonauts til Patricia Highsmiths bøker om den enigmatiske løgnhalsen Tom Ripley. Hele veien er forfatterens vilje til å gå inn i det forvirrende, det ufullendte, det noen ganger ubehagelig tvetydige, en stor styrke.

I noen av essayene er det premisset heller enn et bestemt verk Laing ber leseren styrke seg på. Essayet «Free if you want it», om 1960-tallets konseptkunst, fungerer særlig godt, for hva gjør man når ordene man er blitt utdelt ikke uttrykker det en helst vil si? Kvinnelige konseptkunstnere møtte denne problemstillingen på 1960- og 70-tallet, i en tid der verktøyene de hadde til rådighet i seg selv var antifeministiske. De verkene som blomstret frem i denne perioden, bar bud om at alt som virker fastsatt kan endres, dyttes på og utfordres – og det kan det fremdeles.

Underveis blir jeg minnet på debatten som utspiller seg jevnlig i norsk offentlighet om hvorvidt staten bevilger for mye midler til kunstnere med marginal appell. Mye av det Laing beskriver tilhører utvilsomt den kategorien kunst som Facebook-høyre elsker å hate. Men Laing hevder aldri at eksperimentell kroppsmaling eller heftig tåspissdans kommer til å redde verden, ei heller at leseren skal føle det samme som henne i møte med de kunstnerne hun beskriver.

Det er muligheten Laing ønsker å dele med leseren, muligheten for å se ting litt annerledes, muligheten for at disse verkene, eller alle andre verker for den saks skyld, kan reorientere, humanisere og trøste. Slik Laing presenterer det, kan disse opplevelsene, som er så fundamentalt forankret utenfor oss selv, hjelpe oss å sortere og navigere informasjon og sanseinntrykk fra en verden som aldri før har stått ovenfor flere eksistensielle trusler. Det er ironisk nok ved å identifisere og estetisere det vondeste og merkeligste i oss at hun ofte rører ved det allmennmenneskelige. De mangfoldige kunstuttrykkene kan ikke tvinge oss til å tenke, men de kan skape rom som muliggjør tenkning, om enn bare for en liten stund. Etter det, min venn, er det opp til deg.

Essayet ble først publisert i Bokvennen Litterær Avis

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s