I kjølvannet av Black Lives Matter-protestene som har funnet sted verden over, har Europa og Amerikas mange statuer blitt et tema – også i dette tidsskriftet. Er det riktig å la uttalte rasister forbli på sin opphøyde sokkel? I Norge tok diskusjonen en ny vending for noen uker siden, da den med Carl von Linnés benk i Botanisk Hage også begynte å omfatte sittemøbler.

I begynnelsen av juni ble bronsestatuen av kjøpmann og slavehandler Edward Colston revet ned i Bristol. I et intervju med avisen Evening Standard noen måneder senere sa teatersjefen ved Young Vic Theatre i London, Kwame Kwei-Armah, at rivningen av Colstons statue gledet ham, men at han også tenkte: «What is the next step? It is to put things up.»

Resultatet ble installasjonen «The Unforgotten», som for tiden pryder Young Vics fasade. Med installasjonen forsøker Young Vic å opprettholde sin aktualitet og relevans på tross av sine stengte dører. «If we were open, we would be having huge discussions on heritage and legacy right now», forklarte Kwei-Armah til Evening Standard. «So this is a way of ensuring the Young Vic is still part of that vital conversation.»

Hvem huskes?
Samtalen er denne: Hvilke mennesker er det som blir husket som foregangsmenn- og kvinner, og hvem blir utelatt og glemt? Med utgangspunkt i Black Lives Matter-bevegelsen, har Young Vic plukket ut tre glemte helter, hvis portretter ruver over teatergaten The Cut i London sentrum: Mary Seacole, en britisk-jamaicansk forretningskvinne som opprettet et pleiehjem for sårede soldater under Krimkrigen, afroamerikanske Marsha P. Johnson, en høyt elsket Dragqueen og forkjemper for homofiles rettigheter på 1960- og 70-tallet, og Ulric Cross, en trinidadisk jurist, diplomat og navigatør i Royal Air Force under annen verdenskrig.

Diskusjonen rundt hvem som huskes og hvem som blir glemt er interessant i seg selv, uavhengig om man mener at det å fjerne statuer er et fruktbart innlegg i debatten om strukturell rasisme. Det er et faktum at mange av historiens pådrivere aldri får den hederen og æren de fortjener, og at de fleste menneskelige bragder blir utført uten takk. De viktigste livshistoriene hører vi kanskje aldri om. Intet minne er mer selektivt enn det kollektive. Spørsmålet om hvem vi velger å huske er derfor betimelig, og kunne med fordel blitt tatt opp litt oftere, ikke bare når statuer skal rives.

De tre flotte, fargesterke portrettene utenfor Young Vic er laget av kunstnerne Sadeysa Greenaway-Bailey og Anna Fleischles, med tilhørende tekster av Jennifer Akre. Men «The Unforgotten» er ment å være mer enn bare portrettkunst – installasjonen inviterer også til deltakelse fra publikum. Til venstre for Young Vics blåmalte inngangsparti henger gule lapper på rad og rekke, til høyre er det montert en avlang tavle. Penner og mangefarget kritt ligger tilgjengelig i forsøksvis koronavennlige beholdere. Publikum oppfordres til selv å skrive og nominere egne helter og forbilder, og dermed redde dem fra å gå i den kollektive glemmeboken.

Det viktigste er å delta
Det er mulig at de mest tankevekkende nominasjonene har gått tapt siden åpningen 11 september. Teateret insisterer på at de gule lappene skal inneholde «words of hope, pride, joy, anger and pain.» Da undertegnede besøkte installasjonen var de for det meste fylt med obskøniteter, samt pubertale forsøk på å rekruttere følgere på sosiale medier. I tillegg var flere lapper dekket med agitasjoner som man kanskje burde forutsett, som slagordene «TRUMP 2020» og «White Lives Matter Too».

Det var for plumpt til å være virkelig provoserende, men selve installasjonen taper seg når nettopp det som skiller den fra en vanlig utstilling – publikumsdeltakelsen – holder et såpass lavt nivå. Høydepunktet var derfor et svært godt krittportrett av avdøde George Floyd, som likesom skuler ut på sine tilskuere fra den avlange tavlen. Noen hadde også skrevet navnet til Breonna Taylor, den svarte kvinnen som ubevæpnet ble skutt og drept av politiet under en meningsløs husransakelse. I tillegg hadde flere etterkommere etter Ulric Cross skrevet oppmuntrende hilsener på tavlen: «Ulric Cross var min bestefar. Han ville elsket dette!»

Installasjonen er ment å tvinge publikum ut av rollen som passive observatører – her blir hver og en nødt til å tenke selv og delta aktivt i diskusjonen verket oppfordrer til. Problemet er at vi ikke blir gitt særlig gode verktøy til å tenke med. Historiene til de portretterte, det klart mest interessante ved hele installasjonen, er kun tilgjengelige på Young Vics nettsider. Her lærer vi at Ulric Cross var med på over 80 oppdrag med RAF Bomber Command over okkuperte Europa, at P-en i Marsha P. Johnsons navn sto for «pay it no mind», hennes tilnærming til spørsmål om kjønnsidentitet, og at Mary Seacoles bestselgende bok Wonderful adventures of Mrs. Seacole in Many Lands var den første selvbiografien til en svart kvinne som ble publisert i Storbritannia.

Tynges av klisjeer
Det fysiske verket utenfor Young Vic blir derimot fulgt av noen litt tafatte tekstlinjer som er krittet inn mellom de gule lappene. Språket er gjennomgående klisjefylt – her spares det ikke på de store ordene: «They stand together in solidarity. A convergence of ancestries – a poetic embrace of human tapestry.» Meningen er nok at alvoret i saken skal gi disse oppbrukte frasene ben å gå på, men det lykkes ikke helt.

Det samme gjelder tekstene til Jennifer Akre. Hennes prosadikt er skrevet som en direkte respons på installasjonen, og finnes både på Young Vics nettsider og i krittform utenfor teateret.Tekster som «Windrush Lives Matter» – som refererer til den mye omtalte Windrushskandalen fra 2018, der det fremkom at tusenvis av karibiske immigranter var blitt feilaktig fengslet og deportert – og «Stand, Face, Conquer» holder dessverre gjennomgående lav litterær kvalitet. Selv ikke når Akre ramser opp navnene på unge svarte menn som de siste årene har blitt ofre for politivold og knivdrap, når hun inn dit det virkelig brenner, og det er vanskelig å se hva slags videre refleksjoner publikum er ment å gjøre seg. Her har samtidsforfattere som Claudia Rankine uttrykt det samme berettigede sinnet med langt større styrke og smidighet, og ironisk nok blir historiene til Seacole, Cross og Johnson etter hvert borte i mylderet.

Installasjonen har hverken skapt debatt eller fått nevneverdig oppmerksomhet i den britiske pressen, og overskygges av det faktum at Young Vic feirer sitt femtiårsjubileum denne høsten. «The Unforgotten»forblir et beundringsverdig forsøk på å minnes våre glemte helter, men har hverken har nådd så bredt eller loddet så dypt som Young Vic Theatre kanskje hadde håpet.

Anmeldelsen ble først publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s