I England går en fireukers lockdown mot slutten. Teatrene i hovedstaden vil fra 2. desember kunne åpne for sosialt distanserte forestillinger, men mange frykter at den forestående koronavinteren vil drive en allerede sterkt presset sektor mot bristepunktet.

Det er ikke bare i Richard III at Storbritannia opplever en «winter of discontent»; årsskiftet 1978-1979 var preget av omfattende streik og misnøye, da landets fagforeninger krevde høyere lønninger enn statsminister James Callaghan var villig til å gå med på. Uroen og kaoset som fulgte banet vei for Margaret Thatcher, og denne vinteren har siden blitt oppkalt etter første linje i Shakespeares skuespill. Mye tyder likevel på at koronavinteren det engelske folk nå står overfor, med høye smittetall og vedvarende nedstengninger, vil føre til enda mer mismot enn for 40 år siden.

«Culture Recovery Fund»
Lørdag 31. oktober annonserte statsminister Boris Johnson «Lockdown 2.0». Alle restauranter, barer, kinoer, teatre og ikke-essensielle butikker måtte stenge ned i minst fire uker i et forsøk på å få viruset under kontroll. Nå har den engelske regjeringen lansert en «vinterplan» som etter sigende skal vare frem til mars. Fra 2. desember vil England gjenoppta det tredelte systemet de opererte med før lockdown. Byer med sterkt smittetrykk havner automatisk i «Tier 3», der alle teatre må holde stengt.

Det har allerede vært åtte harde måneder for britisk teater. Brorparten av Londons mange hundre teatre har vært stengt siden mars. Agatha Christies mordmysterium The Mousetrap, som averterer med å ha spilt uavbrutt i Londons West End i nærmere 70 år, er fremdeles utsatt på ubestemt tid. Skuespillere, musikere, lysdesignere og produsenter er blitt permittert eller arbeidsløse. I juli godkjente den engelske regjeringen derfor et «Culture Recovery Fund» på over halvannen milliard pund; av disse var 257 millioner øremerket teatre, museer og orkestre. Ordningen kom etter flere advarsler om at den britiske kultursektoren sto i fare for å kollapse fullstendig, og bare noen få dager etter at mange av landets teatre, som et symbol på støtte, ble dekket med rosa varseltape der det sto «Missing live theatre».

Kulturminister Oliver Dowden uttalte at selv om han håpet krisepakken ville hjelpe flere av landets kulturinstitusjoner med å overleve, ville det komme flere permisjoner og oppsigelser de nærmeste månedene. Særlig frilanserne står i fare for å miste levebrødet sitt. Mark Rylance, Oscarvinner og tidligere teatersjef ved Globe Theatre, uttalte til BBC i juli at 70% av de som arbeider ved landets teatre er frilansere, og at pandemien derfor truer rundt 300 000 jobber. Rylance advarte også om at nærmere 70% av alle kulturarenaer kan gå konkurs innen jul: «They are devastatingly badly affected.»

Mange har allerede måttet finne seg annet arbeid. Dette har sittet langt inne hos noen, og en utskjelt kampanje som oppfordret utøvende kunstnere til å omskolere seg (gjerne innen «cyber») ble senere trukket av regjeringen. Scenearbeidere i Manchester har begynt å jobbe som håndverkere, og tidligere i høst kunne en artikkel i Washington Post fortelle at noen supermarkeder i London hadde ansatt såpass mange permitterte skuespillere at det ble sunget mellom butikkhyllene. Da den samme avisen spurte teaterprodusent Nica Burns om den nåværende situasjonen kunne sammenliknes med krigen, svarte hun nei – de fleste teatre holdt nemlig åpent selv under tysk bomberegn.   

Tentativ gjenåpning
«Lockdown 2.0» satte en stopper for de få forestillingene som har hatt premiere de siste månedene. Mens det på Broadway aldri var snakk om å åpne opp i 2020, har en håndfull engelske teatre forsøkt seg på en tentativ gjenåpning. De strenge restriksjonene førte til en oppblomstring i kreativitet, anført av en «monologsesong» på Bridge Theatre. Teateret, som åpnet dørene for første gang i 2017, under ledelse av Nicholas Hytner, regissør og tidligere teatersjef ved National Theatre, skulle være et dynamisk og moderne teater med fokus på ny dramatikk, noe som viste seg å være en fordel i disse tider.

Bridge Theatre var nemlig først ute med å åpne dørene for publikum igjen, da de i slutten av august sparket i gang sin mest uvanlige sesong noensinne med David Hares skreddersydde «covidmonolog», Beat the Devil. Teateret har senere hentet inn alt fra dramatiseringer av BBC- programmer skrevet av dramatikeren Alan Bennett til stand-up komedie og forestillinger plukket rett fra scenen på Edinburgh Fringe. I februar neste år skal den anerkjente sceneskuespilleren Simon Russell Beale spille Ibsens John Gabriel Borkman – mutters alene.

National Theatre ble også nødt til å kaste seg rundt; en planlagt oppsetning av Romeo og Julie skal i stedet bli en TV-film spilt inn på teaterets omfangsrike Lyttleton-scene, mens hovedscenen er forvandlet til et «theatre-in-the-round», noe som har gjort det mulig å inkludere flere sosialt distanserte sitteplasser. Dessverre ble sesongens første oppsetning Death of England: Delroy, avbrutt av den nye lockdownen – stykket hadde sin første og hittil siste forestilling 4. november. På førpremieren ble publikum møtt av metallsperringer, avanserte køsystemer og tidsbestemte innslipp; fem dager før teatrets nedstengning liknet det sikkerhetskontrollen på en flyplass.  

Kreative oppsetninger
Andre teatre har tydd til alt fra dukketeater til online-seminarer og livestreams, samt det Royal Court Theatre har valgt å kalle «levende aviser» – dramatiserte utgaver av ukens nyheter. Royal Court har latt seg inspirere av «The Federal Theatre Project» – et amerikansk initiativ som holdt liv i landets kunstnere i de harde trettiåra. Et annet populært alternativ til klassisk teater har vært forestillingen C-o-n-t-a-c-t, en kombinasjon av live-opptreden og lydopptak. Publikum har i flere måneder møtt opp utendørs med øretelefoner og blitt en del av en forestilling midt i London sentrum.

Utsolgte forestillinger og offentlige støtteerklæringer har vist at engelskmennene savner å oppleve live-teater. Flere teatre vil kunne åpne igjen 2. desember, men det vil nok fortsatt gå lang tid før vårt tunge mismots vinter blir gjort om til herlig solskinn.

Artikkelen ble først publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s