Hvorfor skrives det så mye om krigen? Den norske krigslitteraturkanon vokser seg større for hver bokhøst, og vi blir tilsynelatende aldri ferdige med alle krigens aspekter – til det var samfunnskollapsen for total. Sett gjennom krigsårenes sotete linse blir derfor hver historie interessant, hvert vanlige liv uvanlig. «Tiden var ekstraordinær», skriver historiker Mari Jonassen i Norske kvinner i krig: 1939-1945, «men livet gikk likevel sin gang.»

Nettopp dette vanlige i det uvanlige, krigens store paradoks, er en av grunnene til at norske kvinners rolle i motstandsbevegelsen er blitt underkommunisert i krigslitteraturen. I innledningen til Norske kvinner i krig trekker Jonassen frem Svetlana Aleksijevitsj’ reportasjebok om kvinnelige soldater i den Røde armé, Krigen har intet kvinnelig ansikt (Kagge forlag, 2014), og siterer den hviterussiske nobelprisvinneren på at hun ønsker å fremheve «det lille store mennesket». For historien om norske kvinners motstandskamp er også historien om en krigsinnsats som har havnet i skyggen av mer spektakulære aksjoner.

Selv om norske kvinner også deltok i spissede oppdrag, bedrev de «i all hovedsak motstand innenfor det rådende kjønnsrollemønsteret og ut fra sin kjønnsspesifikke kompetanse», ifølge Jonassen. Deres bidrag til motstandskampen ble derfor ofte sett på som en form for «hjemmets motstand», for hverdagslig til å bli viet mye oppmerksomhet. Og dette ser ut til å gjelde fremdeles: Hvor mange av de siste års storfilmer om krigen har handlet om unge kvinners kurerarbeid, lottenes innsamling av sykemateriell, eller husmødrenes innsats for å skrape sammen et fullverdig måltid fra slunkne rasjoneringskort? På denne måten har historiefortellingen om krigen «vært preget av det til enhver tid rådende kjønnsrollemønsteret», og resultatet er at kvinnenes innsats er blitt systematisk nedvurdert.

Jonassen har viet store deler av sitt forfatterskap til å løfte frem glemte kvinneskikkelser. Hun har tidligere skrevet om kvinnesakskvinnene Fernanda Nissen og Ragna Nielsen, og i 2010 kom boken som må sies å være forløperen til årets utgivelse, Alt hva mødrene har kjempet (Aschehoug, 2010), som tok for seg ti kvinners innsats i motstandsarbeidet under krigen. Norske kvinner i krig er hakket mer ambisiøst. I kapitler som blant annet tar for seg overfallet på Norge, oppbyggingen av utefronten, rekrutteringen til hemmelig etterretningsorganisasjoner og holdningskamp på hjemmebane lirker Jonassen frem store og små kvinnelige aktører fra glemselens dyp, og resultatet er berikende lesning.   

De mange tusen sidene skrevet om annen verdenskrig i Norge inneholder utallige bekymrede koner og navnløse sekretærer som blir nevnt og glemt i bisetninger, eller utelukkende fremstilt som en viktig manns ektefelle eller kjærlighetsobjekt. Skuespillerinnen Gerd Egede-Nissen er nevnt både titt og ofte i Londonregjeringens interne notater, men i krigslitteraturen blir hun ofte redusert til Nordahl Griegs primadonnakone. Unni Diesen, som var «Norges første sosialøkonom og den tidligere førstesekretæren i Handelsdepartementet», blir likevel kun husket som hovedgrunnen til at utenriksminister Halvdan Koht ble frosset ut av eksilmiljøet i London.

I Jonassens bok er dette reversert – her er kvinnene i forgrunnen. Nikolai Ramm Østgaard er for eksempel Ragni Østgaards mann, dernest kronprins Olavs adjutant, mens Kong Haakon VII først og fremst er kronprinsesse Märthas svigerfar. Når diplomat Gudrun Martius reiser mot Eidsvoll på invasjonsdagen er det sammen med hennes assistent Gyda Dahm samt «andre mannlige kolleger.» Dette er et naturlig grep å benytte seg av når man utelukkende fokuserer på kvinnenes krigsinnsats, men etter hvert fremstår det nær sagt genialt; på samme måte som man i Gerd Brantenbergs feministiske klassiker Egalias døtre blir pinlig bevisst de etablerte kjønnsrollemønstrene når de reverseres, blir man i Jonassens bok brått klar over hvor sjeldent det er at en mann blir nevnt utelukkende i kraft av hans relasjon til en kvinne.

Fortellermåten likner den Ingar Slette Kolloen benyttet i Under krigen: Vi må ikke falle (Gyldendal, 2019), og i forordet bruker Jonassen Sletten Kolloen som et eksempel på en som tidligere har skrevet godt om kvinnenes rolle i motstandskampen. Det vidtgripende narrativet, der handlingen blir drevet frem som en mosaikk av fortettede livshistorier, viser hvor mange kvinner som faktisk var involvert i alle ledd av motstandskampen. De var sjåfører, journalister og skolepiker, diplomater og kongelige, konsentrasjonsleirfanger og sanitetskvinner. De var i alle aldere. Mange var kommunister, noen arbeidet for britisk, amerikansk eller sovjetisk etterretning, andre tilhørte Milorg eller andre fraksjoner av den norske motstandsbevegelsen. For noen var bare det å holde en husholdning gående krigen igjennom i seg selv en heroisk handling.

Prisen for å involvere seg i dette arbeidet kommer tydelig frem i kapittelet «Straff», og det er her Norske kvinner i krig likner mest på Krigen har intet kvinnelig ansikt når det gjelder formuttrykk. Et hovedtrekk ved Aleksijevitsj’ hjemsøkende reportasjebok er at antallet personlige historier i seg selv har så stor innvirkning på leseren; den overveldende mengden lidelse er vel så overtalende som lidelsen i seg selv. Her kommer Jonassens enkle og ujålete stil til sin rett når hun detaljert går gjennom volden de norske kvinnene ble utsatt for fra okkupasjonsmakten. Selv om kvinner sjeldnere ble henrettet, fengslet eller tatt som gisler enn menn, gikk de likevel en stor risiko. Selv gravide kvinner kunne bli utsatt for tortur – såkalte «skjerpede» avhør – så lenge de ikke ble slått og pisket «i oppreist stilling.» Minst en kvinne spontanaborterte i fengselscellen i Møllergata 19, hovedpolitistasjonen i Oslo.

Et annet forhold som rammet kvinner spesielt var straffen for å avvise tilnærmelser fra tyske soldater. Åse Skjerpen fra Narvik og Marie Alice Fagerbakk fra Nordland ble begge arrestert for å fike til innpåslitne tyskere (sistnevnte så hardt at «uniformslua trillet bortover veien.») Skjerpen ble sendt til en konsentrasjonsleir i Beslau i Polen, mens Fagerbakk satt fengslet i Hamburg i over ett år. Da hun endelig slapp ut var hun blitt delvis lam. Flere kvinner døde som følge av mishandlingen de ble utsatt for i fengsel, mens noen tok livet av seg for ikke å sprekke under tortur. Mørketallene er også store når det gjelder seksuelt misbruk under avhør og i fangenskap, da dette sjeldent ble snakket om i ettertid.

I Krigen har intet kvinnelig ansikt understreker Aleksijevitsj hvordan krig rammer menn og kvinner forskjellig. Et eksempel på dette finner vi i et avsnitt som – talende nok – ble sensurert i bokens førsteutgave. Der beskriver en kvinnelig soldat hvordan hun får menstruasjon under en militær retrett. Hun har ikke lenger på seg uniform, men marsjerer i en lånt sommerkjole, og beskriver skammen hun føler over ikke å ha tilgang til sanitetsartikler. Hun brekker senere begge bena under et angrep og blir liggende i en grøft, hvor hun tisser på seg. Bildet av den lette sommerkjolen tilgriset av urin og menstruasjonsblod fremkaller ikke de samme assosiasjonene som blodet på en grov uniformbukse. Den kvinnelige estetikken bryter voldsomt med krigens etablerte estetikk. Der mannsrollen kan romme det frastøtende og dyrisk kroppslige, har dette aldri vært en akseptert del av det kvinnelige – da som nå.

Det samme gjelder også for kvinnene i Mari Jonassens bok, selv om disse stort sett har mindre ekstreme erfaringer. Jonassen peker på hvordan de etablerte kjønnsrollene gjorde at mange kvinner unnlot å dele sine opplevelser i ettertid: «Kvinners krigserfaringer passet ikke inn i datidens kjønnsrollemønster, der husmoridealet sto sterkt, sammen med et krav om kyskhet og renhet», skriver hun, med henvisning til Aleksijevitsj:

«I Sovjetunionen opplevde mange at de ikke lenger var attraktive som ektefeller. Selv om denne problemstillingen neppe var like påtrengende i Norge, hvor få kvinner hadde vært aktivt stridende og levd virkelig røft i felt, kan dette også være en grunn til at mange norske kvinner i ettertid heller ikke fortalte om det de hadde vært med på. De var ikke stolte av det, og de ville ikke skille seg ut. De skulle ta seg av hjem og barn. I denne rollen passet det ikke å ha spionert, trent på å skyte eller loset flyktninger over til Sverige.»

Norske kvinner i krig er ingen litterær sakprosabok, men heller en nøktern dokumentasjon på linje med Bjarte Brulands standardverk Holocaust i Norge (Dreyer forlag, 2017). Boken favner imponerende bredt, særlig geografisk; vi får høre om kvinner som arbeidet i innlandet såvel som i Indonesia. Iblant blir skiftene mellom synspunkter og historietråder for brå, og jeg tror leseren hadde fått mer ut av at forfatteren dvelte litt lenger ved de forskjellige kvinnene – her og der blir deres historier simpelthen for oppstykket. Dette, i tillegg til Jonassens hang til forklarende oppsummeringer gjør at boken til tider får et unødvendig akademisk preg.

Jonassen er best når hun får tegne treffsikre portretter av de ulike kvinnene og sette disse i et kjønnshistorisk perspektiv. Norske kvinner i krig bygger på et imponerende kildearbeid, og i arbeidet med boken har forfatteren blitt den første til å systematisk gjennomgå Norsk Hjemmefrontmuseums intervjuer med norske kvinner i etterretningen. I tillegg lener hun seg på allerede publiserte sekundærkilder, blant dem bøkene til Lise Børsum og Ruth Maier. Boken slutter med en tolv sider lang katalog over kvinnene som ikke fikk plass i bokens hovedfortelling, der hver og en får en kort introduksjon. Resultatet er at mange hittil ukjente historier trer frem; «det lille store mennesket» får her sin plass. 

Anmeldelsen ble først publisert i Vinduet

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s