Koronapandemien og den påfølgende digitaliseringen har gitt drahjelp til det grønne skiftet, men ifølge flere av aktørene bak Grønt veikart for kunst- og kultursektoren vil ikke digitale forestillinger kunne erstatte fysisk teater med det første.

22. januar i fjor, mens skogene i Australia brant på sjette måned, samlet et bredt utvalg aktører og organisasjoner seg til det som av Kulturplot ble kalt et «klima-kick-off for kunst- og kulturfeltet.» Daværende kulturminister Trine Skei Grande og miljøvernminister Ola Elvestuen var begge tilstede på et tettpakket Kulturhuset da planene for et «Grønt veikart for kunst- og kultursektoren» ble lagt frem. Det hele ble sparket i gang til lyden av Greta Thunbergs tordentale på World Economic Forum i 2020, før Rhiannon Edwards, leder for Virke Kultur og Opplevelser, ønsket velkommen. Koronaviruset hadde ennå bare nådd oss som et fjernt rykte, og det var ingen som kunne forutse at scenekunsten snart skulle bli en av Europas mest pressede kultursektorer, med et samlet inntektstap på nærmere 90% i 2020.

«The good guys»
Nesten 20 norske sektorer har så langt lagt frem sine veikart som forplikter dem til det grønne skiftet. Initiativet til et liknende veikart for kunst- og kulturnæringen kom til etter en miljøkonferanse på Munchmuseet i august 2019 i regi av Norske Konsertarrangører og Øya-festivalen. «I løpet av konferansen ble vi utfordret av noen av dem som var til stede på det faktum at store deler av næringslivet, og store deler av det øvrige norske samfunnet har produsert denne typen planer de siste årene», forteller direktør for Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO) Morten Gjelten fra hjemmekontoret. «Gode eller dårlige, men alle med en intensjon om å bidra til det store overordnede målet, nemlig at vi skal nå målet som er nedfelt i Parisavtalen og FNs bærekraftsmål.»

I etterkant av konferansen i 2019 gikk NTO sammen med Norske Konsertarrangører, Norske Kulturhus og Virke Kultur og Opplevelse om å utforme nettopp et slikt veikart for kunst- og kultursektoren. «Istedenfor å sikte for nøye så måtte vi bare sette i gang», forteller Gjelten. «Ikke med en ambisjon om å gjøre alt selv, men om å sette i gang noen systemer som skulle føre til en slags bevissthetsøkning, erfaringsutveksling, horisontal læring – bare plukke opp de gode historiene og spre dem mest mulig, og sørge for at det som var av gode initiativer ble hørt av flere.» Han trekker frem kunnskapsdeling på tvers av feltet som et av de viktigste målene med veikartet, slik at ikke alle skal trenge å «finne opp hjulet hver gang.»

Målet med veikartet er ifølge nettstedet grøntveikart.no å «gi overordnet status, sette konkrete mål og foreslå tiltak for å redusere klimaavtrykket i kunst- og kultursektorene.» Selv om kulturfeltet på langt nær er noen klimaversting i forhold til andre sektorer, står det likevel for betydelige utslipp. «Man kan vel tenke seg at kulturlivet ofte har tenkt at vi er «the good guys», men det er jo ikke sikkert det er sant», sier Gjelten. «Jeg vet ikke om vi er noe verre eller noen versting enn andre typer produksjonsindustri, men det vi oppdaget var at vi heller ikke kunne sitte og si at vi var bedre. Og det er jo interessant.»

Ny bransjestandard
Veikartet skal etter planen presenteres 9. mars. «Jeg tror ikke du vil finne noe revolusjonerende i det», sier NTO-direktøren. «Det er en samling av energi, kan du si. Den peker ut en retning og en forpliktelse for denne bransjen til å gå seg selv etter i sømmene, og det har ført til at NTO parallelt med dette har laget seg en overordnet bransjestandard som forventes av våre medlemmer.» NTOs nye bransjestandard for klima består av seks punkter, deriblant lovnader om å «fase ut all fossilbruk» og «årlig måle klimaavtrykk og rapportere om aktiviteter og nøkkeltall for klima, miljø og bærekraft». Ikke minst forplikter foreningen seg til å «dele erfaringer fra sitt miljøarbeid med feltet.»

Transport, energi og materialforbruk
Sigrun Daireaux, administrativ leder ved Dramatikkens hus, har ledet arbeidet med det grønne veikartet fra scenekunstfeltet. Hun trekker spesielt frem tre klimafiendtlige aspekter ved teaterdriften som de håper å forbedre med den nye veilederen. «Det er ganske mye transport av kunstnere», forteller hun. «Vi er jo til dels en ganske internasjonal bransje som liker å hente dyktige kunstnere fra utlandet, pluss at Norge er et litt kronglete land å ta seg omkring i, så det er mye reising.» Det andre er teatrenes energiforbruk. «Mange hus har jo nå blitt nye og flotte og energieffektive, men en del hus er veldig gamle og har et elendig energiregnskap, og det vil koste mye av investeringer å kunne bedre tilstanden sånn at man reduserer energiforbruket i byggene.»

I tillegg er forbruk og avfall i sammenheng med scenografi noe det blir stadig mer fokus på. «Scenografi er utfordrende og potensielt veldig ressurskrevende», forteller Daireaux. «Gjenbruk er vanskelig, det er vanskelig med lagerfasiliteter, så du kan ikke nødvendigvis produsere en scenografi for en forestilling og sette den på lager i påvente av å kanskje kunne bruke noen elementer igjen senere. Bare det å skulle plukke ting fra hverandre og gjenbruke er vanskelig, så der er det en del å hente.»

Kompetanse på sirkulærøkonomi
Direktør ved Nationaltheatret Marta Færevaag Hjelle er styreleder i NTO, og er enig i at dette er utfordrende, både økonomisk og administrativt. «Hvis vi for eksempel i større grad skal gjenbruke scenografi, så krever det mer tid når vi skal demontere og lagre den», forteller hun. «Gjenbruk krever en arbeidsinnsats. Så da må vi enten ta den arbeidsinnsatsen fra å lage scenekunst, eller så må man finansiere den utenfra. Når vi stiller krav om gjenbruk, så kommer teknisk sjef og sier at topp, det kan vi godt gjøre, men da må jeg ha flere ansatte til for å kunne ha flyten i arbeidet vårt. Så da må det enten bli mindre kunst eller mer finansiering.»

Færevaag Hjelle mener dette krever mer ressurser – «mer arbeidsintensiv jobbing med gjenbruk og resirkulering vil gå på bekostning av noe annet» – men også økt kompetanse, både på sirkulærøkonomi, resirkulering og gjenvinning av materialer. Hun savner ordentlig kompetanse på metoder for gjenbruk og gjenvinning i teatret. For noen år siden ble det satt opp en produksjon av Byggmester Solness på Nationaltheatret der hele scenografien var laget av plast. «Veldig flott scenografi, men en kunne tenke seg at med den kunnskapen vi har nå så ville vi kanskje utfordret det kunstneriske valget som den scenografen hadde», sier hun. «Det er ikke sikkert at vi ville lagt ned veto mot å bruke plast, men i alle fall da å kunne møte scenografer med kunnskap om hva dette betyr i et miljøperspektiv.»

Trønderne er alltid først
Under avsparket i januar 2020 så Trine Skei Grande rett inn i kameralinsen og sendte en humoristisk hilsen til sitt hjemfylke. «Jeg vet at Trøndelag Teater har gjort en stor innsats for å hindre klimagassutslipp i dag, fordi dere ser meg på streaming. Tusen takk for det. Trønderne er alltid først.» Mindre enn to måneder senere skulle hele Norge bli tvunget til å følge etter, og når det ferdige veikartet for kunst- og kulturfeltet skal presenteres neste uke kommer også dette til å foregå digitalt.

På spørsmål om koronapandemien har hatt noen direkte innvirkning på utformingen av veikartet, svarer Sigrun Daireaux at prosessen har vært noe annerledes i og med at planlagte workshops og møter måtte holdes digitalt, men at resultatet nok hadde blitt det samme uansett. «Prinsippene her er jo gyldige uansett», sier hun. «For å redusere klimaavtrykket så må vi generelt reise mindre. Det handler om energiforbruk, innkjøp, avfall, resirkulering, leverandøravtaler og forbrukermakt. Alle disse tingene er jo gyldige.» Samtidig gir ikke 2020 et godt sammenlikningsgrunnlag for fremtidige klimaregnskap. «Det er et år som har tall som egentlig ikke har noen verdi, for vi har jo ikke reist, vi kunne ikke reise. Så det ser kjempebra ut, men det er jo ikke reell endring på et vis.»

Fjernsynsteatrets renessanse?
Mye av det internasjonale teaterlivet foregikk også på skjerm i 2020. Et av mange eksempler på teatre som tilbyr strømming av forestillinger enten live eller i opptak er britiske National Theatre, som etter å ha hatt stor suksess med å gjøre filmede forestillinger tilgjengelige på Youtube under pandemiens første bølge lagde en egen strømmetjeneste. I tillegg satte det sterkt regimekritiske undergrunnskompaniet Belarus Free Theatre i juni opp en eksperimentell forestilling på Zoom. I Norge nevner Daireaux Tore Vagn Lids kritikerroste Tilstander av unntak som et eksempel på et scenestykke som fungerte godt både digitalt og fysisk, og trekker frem det demokratiserende ved digitale forestillinger: «Man vil kunne nå andre målgrupper, for eksempel de som har problemer med å kunne forflytte seg til teateret. Jeg personlig vil kunne være interessert i å se en forestilling fra Hålogaland Teater uten å ha muligheten til å reise dit.»

Og likevel – «det er ikke det samme. Filmet teater er ikke det samme», erkjenner hun. Morten Gjelten er enig. «En ting er å diskutere om du kan ta opp teater og sende til mennesker under en lockdown og eksperimentere med det, men det andre er hvordan vi benytter oss av det sånn at det faktisk erkjennes at det påvirker det kunstneriske arbeidet og blir noe annet», sier han. «Hvis man skal beholde teaterets egenart så må det handle mye mer om hvordan man kan bruke det digitale til å forsterke det levende møtet eller til å behandle det på en annen måte, eller hvordan man kan behandle det kunstnerisk.»

Så det blir ingen renessanse for Fjernsynsteatret med det første?

«De kunne jo revitalisert Fjernsynsteateret, for det var jo nettopp noe annet. Hvis du kikker på de gamle opptakene fra 60- og 70-tallet så er det jo ellevilt moderne på mange måter. De prøver jo veldig hardt å se om dette mediet tilfører noe annet.» Marta Færevaag Hjelle tror heller ikke at direktestrømmede forestillinger kommer til å kunne erstatte fysisk tilstedeværelse i teatret: «Jeg tror nok at man vil se et større innslag av det digitale, men vi kommer nok til å være det veldig bevisst, for det er jo forestillingen i scenerommet som gjelder. Det er det som er moro.»

Digital dramaturgi
Derimot tror Gjelten at det etter pandemien kommer til å være en økt bevissthet rundt hva som faktisk kreves av fysisk tilstedeværelse. Kanskje vil det ikke lenger være like viktig for teatersjefer og dramaturger å ta det første møtet ansikt til ansikt. «Man kan også se for seg at modellarbeid vilforegå mer digitalt mellom scenografier og store produksjonshus som operaer og teatre», sier NTO-direktøren.

«Det at vi alle nå har lært å bli mer digitale gjør nok denne omstillingen enklere», mener Daireaux, «fordi vi ser at det er veldig mye vi får gjort uten å reise, det er veldig mye det er mulig å gjøre på skjerm, og det er jo en del kunstneriske arbeidsprosesser som nå er blitt testet ut digitalt. Så på den måten har vi jo nesten fått litt drahjelp i det grønne skiftet.» På Dramatikkens hus har de lenge arbeidet med «Verkstedet» – et format der en dramatiker utvikler en halvferdig tekst på scenegulvet i samarbeid med skuespillere, dramaturger og verkstedsleder. Dette har det siste året foregått digitalt. «Det var vanskelig for alle i starten», forteller Diareaux, «men etter hvert så har vi klart å finne måter der det faktisk gir verdi, at det er reelle prosesser og ikke en trøsteløsning.»

Det at den kreative prosessen og møtene mellom dramaturger, scenografer og skuespillere kan flyttes til det digitale rom vil gjøre sitt for å få ned reiseaktiviteten, men her er det også en balansegang, mener Gjelten: «For å være siviliserte mennesker må man holde internasjonal kontakt og sørge for at kunsten ikke bare blir små øyer. Den kunsten vi holder på med er i jo høyeste grad internasjonal», sier han. «Ikke det at vi turnerer så mye, men fordi det for eksempel kommer slovenske instruktører til Norge og vi reiser ut. Og hvis den flyten blir truet, hvis den sivilisasjonsfremmende kontakten blir truet av et paradigme om at man ikke skal kunne reise for å lære, lære fra seg og treffe andre, da ender vi med en veldig farlig type samfunn. Det kan være veldig utslippsfritt, men det kan være ganske skummelt og.»

Dyrt å være fattig
I sitt innlegg under lanseringen i fjor skrøt Trine Skei Grande av hvordan initiativet til å gjøre kultursektoren grønnere kom nedenfra. «Jeg tror at det som virkelig står seg over tid er når folk kommer sammen og bygger nedenfra», sa kulturministeren begeistret. «Så er statens oppgave å hive køl på de rette plassene.» Men hvor mye «køl» – hvis det er rette ord å bruke i denne sammenheng – trengs egentlig for å gjøre norsk scenekunst grønnere?

Sigrun Daireaux kan avsløre at det nye veikartet både inneholder anbefalte strakstiltak og en «ønskeliste til myndighetene.» Når det gjelder potensielle statlige støtteordninger ønsker hun seg en bedre oversikt over hvilke ordninger som allerede finnes der ute. «Det er et ganske komplisert landskap der ute med forskjellige ordninger i forskjellige kommuner og regioner i tillegg til noen nasjonale tiltak», forteller hun, og legger til at dette «ikke er en ‘one-size fits all’, og det som er viktig er at alle kultur- og kunstinstitusjonene og organisasjonen må se på sin egen drift og se hvor er vårt største potensiale for endring her.»

Morten Gjelten er enig i at offentlige midler spiller en rolle for måten veikartet kan realiseres, «men samtidig har ikke penger vært hovedfokuset i det vi har jobbet med. Vi har ikke sagt at hvis ikke vi får mer penger så nekter vi å gjøre verden bedre.» NTO-direktøren mener det kan være lurt å finne midler til omstillingsinvesteringer også utenfor kulturdepartementet. Han påpeker at teaterbransjen, i motsetning til næringslivet eller industribedrifter, har få eller ingen fondsavsetninger som kan brukes på større og mer klimavennlige investeringer. Da kan man fort «ende opp med å kjøre litt for lenge rundt med dieselaggregatet», sier han. «Det er dyrt å være fattig.»

Én riktig ting av gangen
Det finnes allerede flere tiltak og initiativer rundt om i landet som har som mål å minske klimautslippene innenfor kultursektoren, enten det handler om å bli mer bevisst eget miljøavtrykk eller å få ned materialforbruk. Filmselskapet Babusjka samarbeider med Cicero Senter for klimaforskning for å utvikle et verktøy som kan måle og redusere klimaavtrykket innen kultursektoren. Med på laget har de blant annet Den Norske Opera og Ballett, og pilotprosjektet skal pågå i to og et halvt år frem mot 2023.

En slik klimakalkulator vil komme hele sektoren til gode, tror Daireaux, og legger til at Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, allerede arbeider med avansert turneplanlegging for å få mer ut av hvert spillested. «Det er mange institusjoner som gjør mye bra», sier hun. «Min rolle internt i NTO har vært å få alle disse initiativene kommunisert på tvers sånn at de kan lære av hverandre, for der har vi litt å gå på.» Skal vi tro FNs klimameldinger er det mange andre, både enkeltaktører og institusjoner, som fremdeles har litt å gå på. Forrige uke kom FNs klimakonvensjon med den siste i en lang rekke nedslående rapporter. Sammenlagt vil verdens innmeldte klimamål kun føre til én pst utslippsreduksjon innen 2030. For å nå 1,5 gradersmålet kreves det en reduksjon på 45 pst.

Gjør vi nok for å kutte klimautslippene?

«Det enkle svaret på det er jo nei», sier Daireaux. «Selvfølgelig gjør vi ikke det. Da hadde vi jo ikke laget noe veikart. Jeg tror det er utrolig viktig at vi får den type rapporter som er en slags ‘wake-up call’ for oss alle sammen, som forteller oss at dette haster, her må vi faktisk ta grep, og det gjelder oss alle.» Hun håper det nye veikartet vil hjelpe kulturinstitusjoner med å bli mer bevisst sitt eget klimaavtrykk, og at det skal bli enklere å iverksette tiltak for å minske dette. «Det er egentlig ment å hjelpe oss alle sammen med å komme i gang», forteller hun. «Start med å sette opp en oversikt – hva er forbruket ditt? Lag et slags klimabudsjett – hvor ønsker du å komme? Hvilke områder er det som vanligvis er store utslippskilder? Hvordan kan du gå frem? En ting er å vite at vi lager masse scenografi, men hva betyr det egentlig? Hvordan regner vi om dette til utslipp, og hvor ser vi effekten av å redusere?»

Gjelten mener de dystre meldingene ikke må stå i veien for konkret handling, selv for små kulturaktører i Norge. «Vi får holde på med det individuelle ansvaret midt oppi det kollektive, og vi får gjøre én riktig ting av gangen, uten å ha noen ide om at det er noe mer enn det – men det er ikke mindre heller», sier han. «Poenget er ikke at vi skal lage et regnestykke som gjør at vi slutter å spille teater. Vi skal ha et bevisst forhold til hva vil holder på med, også skal vi lære av oss selv og bli bedre enn oss selv året etter.»

Artikkelen ble først publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s