I sine bøker om Auschwitz hevdet den italienske kjemikeren Primo Levi at konsentrasjonsleirenes virkelige tidsvitner var de som aldri kom tilbake – kun disse hadde kjent det fulle omfanget av nazistenes ondskap på kroppen. En av dem var Zolo Karoli, som i 1921 ble født inn i Norges mest beryktede romfamilie. Zolo var barn nummer seks i en søskenflokk på 12 og lillebror til Polykarp Karoli, den selvutnevnte «sigøynerkongen» som senere skulle fylle så mange norske avissider. I Zolo Karoli: En europeisk historie skriver historiker Maria Rosvoll frem en hittil ukjent historie full av stengte dører, der sammenhengen mellom fremmedgjøringen av europeisk rom og Zolos tidlige død blir gjort krystallklar.   

«Løse existencer»
Sakprosaåret 2020 ga oss flere detaljerte standardverk om annen verdenskrig, som ifølge Guri Hjeltnes «både beriker og nyanserer krigshistorien». Trenden ser ut til å fortsette også i 2021. Maria Rosvoll har tidligere medvirket til boken Et uønsket folk: Utviklingen av en «signøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915–1956 (2017), der forfatterne gjorde rede for norske rom som var blitt drept i nazistenes konsentrasjonsleirer. I Zolo Karoli har Rosvoll, i likhet med Mari Jonassen i hennes referansearbeid Norske kvinner i krig (2020), latt seg inspirere av den hviterussiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj og hennes «lille område» – enkeltmennesket. Dette viser seg å være et effektivt grep, for ved å belyse aspekter ved Zolos liv kaster forfatteren også lys over en skammelig periode i norsk og europeisk historie.

Til tross for at han var født i Oslo fikk Zolo Karoli aldri norsk statsborgerskap. I mellomkrigstiden befant europeisk rom seg i en evig runddans der de ble nektet arbeids- og oppholdstillatelse hvor enn de dro. Rom ble særlig rammet av den norske fremmedloven av 1915, som ifølge Rosvoll «forbød individer som ikke var norske statsborgere, og som flakket om uten noe yrke, opphold i landet.» Det hjalp ikke at loven i tillegg gjorde det klart at «tillatelse til å utøve omreisende yrker» ikke måtte gis til «zigøinere eller tatere». Zolos korte liv ble derfor tilbrakt reisende rundt på kontinentet sammen med andre «løse existencer».

Mellomkrigstidens godhetstyranni
Rom som forfulgt gruppe har generelt ikke blitt viet særlig oppmerksomhet i etterkrigstiden. De skrev «sjelden eller aldri bøker», og boken om Zolo Karoli baserer seg derfor med få unntak på opplysninger i norske kirkebøker og europeisk sikkerhetspolitis arkiver, samt avisartikler fra mellomkrigstiden der rom blir utskjelt og hetset. Det er talende for Zolos historie at det meste av informasjonen om ham kommer fra personer, institusjoner og statsorganer som ønsket ham langt vekk. 

I Norge ble rom møtt med fiendtlighet og hån nær sagt overalt, og antipatien handlet om mer enn oppsøkende tigging, slåsskamper og «pengevekslingskupp». Aftenposten omtalte «banden» med «beryktede Karolyer» som «en av de mest ondartede familier som har optrådt her». «Eventyrfolket» var dessuten beryktet fra Antwerpen til Drammen for å kidnappe blonde barn. Presteskapets ellers så kristelige sympati for utsatte grupper så ikke ut til å omfatte rom; i 1921 skrev leder av Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet pastor Ingvald B. Carlsen at «man kan ikke være saa godfjottet i sin menneskekjærlighed, at man vil fremelske og holde liv i et forargelig og fordærvelig uvæsen», og advarte med dette mot et slags mellomkrigstidens godhetstyranni.

Sorthårede sigøynere og lyse piker
Zolo Karoli blottlegger hvor utilslørt fremmedfiendtlig den norske pressen var også før den ble nazifisert. Når rom ble beskrevet var det nær sagt alltid i rasemessig nedsettende ordelag. Da moren til Clara Léonie Kall, Zolos fremtidige kone, vitnet i en rettsak i Arendal i 1925, ble det i avisen Tiden skrevet at den unge kvinnen «opgir å være 23 år gammel, men ser eldre ut». Den jevnaldrende norske piken Elvira Narverud, som også vitnet, ble derimot skildret som «lys (…) store blå øine, vakre ansiktstrekk, intelligent (…) man ser straks at hun er av en annen rase enn de mørke brune, sorthårede zigøinere – den nordiske rase».

Etter hvert som Hitler strammet grepet om Europa begynte man i Tyskland å snakke om «rasemessig underlegne elementer». Rom falt innenfor denne kategorien. Berlins gater ble ryddet for «sigøynerske skampletter» i forkant av sommer-OL i 1936, og ikke lenge etter fikk Tyskland sitt første rasehygieniske institutt. 15 år etter at pastor Carlsen advarte mot roms «fordærvelig uvæsen»ble det tyske ministeriet for bekjempelsen av «sigøyneruvesenet» flyttet til hovedstaden.

Karoli-familien unngikk deportasjon helt frem til desember 1943. Da ble Zolo sendt til Auschwitz sammen med kone, barn og øvrig familie. Clara Léonie Kall kom levende tilbake; Zolo ble transportert videre og skutt to dager før amerikanerne ankom Buchenwald. Da var sønnene Xavier på ti måneder og tre år gamle Louis allerede døde av sykdom. De var så små da de ble innskrevet i konsentrasjonsleiren at de fikk fangenumrene sine, anført av bokstaven Z for Zigeuner, tatovert nedover låret.

En viktig bok
Zolo Karoli er en solid researchet dokumentasjon. Gjennom korte, effektivt skrevne kapitler får vi høre om Karoli-familiens hvileløse ferd på kryss og tvers av et kontinent som ikke vil vite av dem. Noen passasjer fremstår litt uferdige, med krøkkete og i overkant forklarende formuleringer som med fordel kunne vært luket ut. Narrativet kan til tider føles noe monotont, men dette kan være tilsiktet, da det repeterende kildematerialet i seg selv illustrerer hvor hardnakket Europas justisvesen var i sin fordrivelse av rom. Leseren bør føle utmattelse når familien Karoli blir jaget over grensen mellom Frankrike og Belgia for sjuende gang.

Historien om Zolo Karoli er uansett en viktig bok, og en krass påminnelse om hvordan nazistenes utrenskning i det hele tatt var mulig. Man behøver nemlig ikke lese mer enn et par kapitler for å forstå at ideen om den nordiske rases overlegenhet, samt tanken om kriminalitet som nedarvet egenskap, hadde solid fotfeste i Norge lenge før tyskerne marsjerte ned Karl Johan.

Anmeldelsen ble først publisert i Prosa

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s