I år blir 17. mai en feiringens dag også i Storbritannia. Da iverksettes nemlig steg tre av den britiske regjeringens gjenåpningsplan, der man endelig kan få møtes innendørs, spise på restaurant og gå på teater. De siste ukene har det ene teateret etter det andre rullet ut sine fyldige sommerprogrammer. 418 år etter at The Globe Theatre måtte stenge som følge av svartedauden, er teateret nå blant de første som åpner etter koronanedstengningen. Andre forbereder sosialt distanserte oppsetninger eller flytter forestillinger utendørs, slik som Royal Shakespeare Companys eget teater i nasjonalpoetens fødeby Stratford-upon-Avon. 

Pandemi-linsen
Administrerende direktør i interesseorganisasjonene Society of London Theatre (SOLT) og UK Theatre, Julian Bird, erkjenner at sektoren står ovenfor flere utfordringer, blant annet det å skulle gjenåpne bygninger, gjenoppta produksjoner og markedsføre oppsetninger på nytt. I tillegg kommer problemene forårsaket av svekket internasjonal turisme. – Nesten alt vi gjør må nå sees gjennom en pandemi-linse, sier Bird. – Men mest av alt tror jeg folk bare er glade for å være tilbake på scenen og i teaterbygningen. Det er en følelse av engstelse, men også begeistring for at vi endelig kan starte opp igjen. 

Det er likevel en svekket sektor som åpner dørene på grunnlovsdagen. Tidligere solgte London flere teaterbilletter enn noen annen by i verden, og England ble sett på som en ledende teaternasjon. Så kom pandemien, og i Storbritannia ble kulturlivet rammet hardere av de mange nedstengningene enn noen annen sektor. En undersøkelse nylig gjennomført av SOLT og UK Theatre viser at 95% av nærmere 1000 britiske teatre har fått forverret økonomi som følge av koronanedstengningene. 53 teaterorganisasjoner har tapt over 10 millioner kroner hver, og til sammen hadde de 165 som kunne vise til et regnskap tapt 2 milliarder kroner. Forrige onsdag kunne avisen The Guardian attpåtil rapportere at musikal-legenden Andrew Lloyd Webber har måttet pantsette huset sitt. 

Vitnet foran parlamentet
Ifølge Julian Bird har de mange statlige krisepakkene fra Culture Recovery Fund vært uvurderlige. – Om vi ikke hadde fått de pengene fra regjeringen ville hele sektoren vært utradert, forteller han. Bird var blant dem som vitnet i det britiske parlamentet 9. juni i fjor, da regjeringen arbeidet med å kartlegge koronavirusets innvirkning på landets kultursektor. Direktøren siterte da en undersøkelse der 70% av britiske teaterorganisasjoner opplyste at de ville gå tomme for penger før året var omme. Situasjonen var kritisk, og det ble etter hvert utarbeidet flere statlige tilskuddsordninger for teaterinstitusjoner, fast ansatte og selvstendig næringsdrivende.  

Det finnes likevel de som har havnet mellom barken og veden. 70% av de som arbeidet innen teater og performativ kunst ble permittert i løpet av pandemiens første måneder. Flere av disse var fast ansatte og dermed omfattet av regjeringens permitteringsordning, men mange frilansere slet etter hvert med å tjene til livets opphold da de heller ikke fikk tilskudd fra krisepakken for selvstendig næringsdrivende. Undersøkelsen utført av SOLT viser at én av fire frilansere forlot teatersektoren i løpet av pandemiåret. – Dessverre ble det veldig tydelig at svært mange ville falle mellom ordningene, forteller Bird. – I vår sektor var det mange som opplevde store økonomiske vanskeligheter. De kunne ikke betale leie eller gi barna sine mat. 

I juli etablerte derfor SOLT og UK Theatre «The Theatre Artists Fund» sammen med den Oscarvinnende regissøren Sam Mendes. Mendes og Bird hadde tidligere samarbeidet med den britiske regjeringen om å få på plass statlige krisepakker, og bestemte seg etter hvert for å sette opp et eget fond for de som falt mellom disse ordningene. Arbeidsløse frilansere har siden i fjor sommer kunnet søke fondet om å få tildelt midler for å holde seg flytende økonomisk. Så langt har fondet samlet inn over 70 millioner kroner og stått for over 7000 tildelinger. – Det er en av de mest håndfaste tingene vi har hatt mulighet til å gjennomføre, forteller Bird. 

«Et år fra helvete»
Da regjeringen la frem sin gjenåpningsplan i februar, var det to datoer landets teatersektor bet seg merke i. Den første var 17. mai, den andre 21. juni. Håpet er at de fleste koronarestriksjonene vil bli løftet på sistnevnte dato, og at teatrene derfor kan operere med full kapasitet utover sommeren. I SOLTs undersøkelse svarte 60% av de engelske teatrene at de ville åpne fra og med 17. mai, mens hele 83% ville vente til 21. juni. De største og mest populære oppsetningene i West End har ikke råd til å spille med redusert kapasitet og venter derfor med å åpne dørene til alle koronarestriksjonene er fjernet. Mange håper at fulle hus vil kunne bøte på de største tapene i det som er blitt karakterisert som «et år fra helvete» for teatersektoren. 

Selv om gjenåpningen av England går som planlagt, er det mange som frykter at teaterlivet aldri vil bli som før igjen. I slutten av mars kunne teatersjef ved National Theatre Rufus Norris fortelle avisen The Telegraph at Covid-19 har forandret Storbritannias nasjonalteater for alltid. Landets mest statsstøttede teater sliter økonomisk etter de mange og lange nedstengningene, og opererer for tiden med halvert budsjett. Teatret har måttet si opp hele 550 medarbeidere, og vil fra nå av bli nødt til å sette opp en musikal i året for å tjene nok til å holde det gående. 

Norris kunne også fortelle at teateret nå går inn i det han kaller en «destillasjonsperiode», der oppsetningene vil være mer fokusert mot skuespillet og historien. De siste årene har National Theatre satt opp store forestillinger som Angels in America (2017) og Anthony and Cleopatra (2018), begge med spektakulære og påkostede scenografier. Det blir det nå slutt på. Teatersjefen fastholdt at denne «destillasjonen» kom til å bli et gode, og fikk medhold fra teatrets nyutnevnte nestleder Clint Dyer, som beskrev den nåværende situasjonen som et «føniks-fra-asken-øyeblikk». 

Teknologisk forandring
Julian Bird spår også flere forandringer for teatersektoren, men ikke bare av negativ art, og trekker blant annet frem hvordan den teknologiske utviklingen har vært et gode. – Måten teatrene har brukt teknologi når det gjelder digitale oppsetninger og strømming, jeg tror det er kommet for å bli. Det kan ikke erstatte den fundamentale opplevelsen av fysisk teater, men det kan være et tilskudd, sier han. 

Flere teatre har gjort varige endringer i måten de presenterer arbeidet sitt på. Både Globe Theatre, Old Vic og Young Vic Theatre vil fortsette å strømme flere av sine forestillinger selv etter at pandemien er over. Young Vic arbeider for tiden med et prosjekt der flere forskjellige kameraer filmer samme forestilling, slik at publikummet hjemme kan oppleve stykket fra forskjellige vinkler uten at deres opplevelse blir kuratert av en regissør. I likhet med Bird understreket Young Vics teatersjef Kwame Kwei-Armah overfor The Guardian at dette aldri vil kunne erstatte fysisk teater, men at det i stedet handler om «tilgjengelighet» – flere ville nå få mulighet til å se Young Vics produksjoner. 

Mindre risikovillig?
En svekket økonomi gjør at mange blir nødt til å spille med sikre kort i tiden som kommer, og noen frykter at dette vil resultere i et mindre mangfoldig, utprøvende og risikovillig teater. Dramatikeren David Hare hevdet i et intervju med The Guardian 8. mai at teateret som kunstform trengte en «revolusjon», og at det nå måtte arbeide for å ta opp i seg nye stemmer hvis det skulle overleve også etter koronapandemien. I et intervju med The Stage uttrykte produsenten John Brant bekymring for hvorvidt andre produsenter nå vil satse på det som er trygt heller enn å arbeide for å gjøre sektoren mer mangfoldig: – Kommer det til å være et press på å sette opp stykker folk allerede vet om, som er regissert av folk de allerede vet om? spurte han retorisk. 

Julian Bird er mindre bekymret for dette, og mener det i teatersektoren finnes et sterkt ønske om forbedring, både når det gjelder etnisk mangfold, likestilling og funksjonsevne. – Jeg føler at det er et fornyet fokus på å holde alt dette gående. Kommer det til å bli tøft økonomisk? Ja. Betyr det at vi kan sette dette arbeidet på pause eller ignorere det? Absolutt ikke. Som en av lederne i industrien har jeg et sterkt ønske om å fortsette å jobbe med disse vanskelige temaene, forsøke å skape forandring, og ikke tillate at det går tilbake til slik det var før.

På spørsmål om hvordan de skal arbeide videre med dette, trekker Bird frem viktigheten av samarbeid på tvers av hele industrien. – Dette er forandringer og tilpasninger som må skje over hele sektoren, sier han. – Før alt dette skjedde var London langt på vei den største teaterbyen i verden, og jeg ser ingen grunn til at vi ikke kan fortsette å være det. Vår jobb er å passe på at vi går tilbake til å være økonomisk sterke samtidig som vi inkorporerer disse samfunnsendringene. 

Selv er han blitt oppmuntret av det faktum at teatersektoren greide å samle seg om en felles henvendelse til regjeringen om pengestøtte, noe som resulterte i det helt avgjørende Culture Recovery Fund. – Folk har kommet sammen for å forstå hverandres perspektiver på hvordan industrien fungerer, sier Bird. – Jeg tror måten sektoren har samarbeidet på lover svært godt for fremtiden.   

Artikkelen ble først publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s